Ifølge protokollen fra Skøytetinget ønsker NSF å engasjere seg internasjonalt. Innspill til tekniske forslag som kan fremmes for ISU-kongressen ønskes velkommen! Her er mitt bidrag.
Forslag nr. 1 burde etter min mening være en selvfølge å få gjennomført så snart det overhodet lar seg gjøre. Hensikten med forslag 2 er å få allround-delen av skøytesporten tilbake der den bør være, mens forslag nr. 3 er et mer langsiktig mål som likevel bør kunne settes på agendaen allerede nå.
1. Allround-VM og sprint-VM i oddetallsår!
Ved ISU-kongressen i 2018 ble det besluttet at det skulle være ett hurtigløps-VM pr. år, i stedet for tre som tidligere. Dette trådte i kraft i 2021, men allerede i 2023 er det plutselig «vannet ut» slik at vi får to VM.
Dersom det ikke lykkes å få tilbake sammenlagt-VM pr. år, bør man i anstendighetens navn la disse mesterskapene gå i oddetallsår. På den måten har man i det minste en rimelig sjanse til å gi dem status som «sesongens høydepunkt», noe som blir adskillig verre hvis de må konkurrere mot et OL.
2. Reversering av 2018-vedtaket
Vedtaket fra 2018 er som sagt allerede underminert av ISU selv. Det eneste logiske vil da være å fullføre reverseringen og gå tilbake til sammenlagtmesterskap hvert år. På den måten vil det være et stort internasjonalt mesterskap å se fram til for hele verdens sammenlagtløpere hver sesong. Dette har selvsagt også en publikumsdimensjon, da spesielt allroundmesterskap fortsatt er det som står høyest i kurs hos skøytefans i de mest tradisjonsrike nasjonene som Norge og Nederland.
3. Strukturendring
På litt lengre sikt bør det jobbes for å få til en strukturell endring av terminlistene både på nasjonalt og internasjonalt nivå. Hensikten med en slik endring må være å gi både distansespesialister og sammenlagtløpere hver sin dedikerte del av sesongen hvor nettopp deres del av sporten står i fokus. På denne måten vil det også være mulig for de løperne som ønsker det å satse på begge deler, men uten at de trenger å veksle mellom konkurranseformene slik de må pr. i dag – nemlig ved at et allroundmesterskap typisk er innklemt mellom verdenscuprundene.
Bildet: ISU-kongressen 2024 går i Las Vegas, USA (pexels.com)
Tiltredes!
Enig i punkt to. Det burde være mulig å jobbe for VM-allround og sprint i 2025 og 2027.
Terminlistene er mer eller mindre «spikret» tom 2027. Samtidig har ISU nettopp lansert ISU Vision 2030, så skal litt større endringer skje må man tenke langsiktig.
På litt lengre sikt er det riktig å tenke seg en omstrukturering. Todeling av hver sesong hvor hver halvdel kulminerer med hvert sitt VM har jeg innsett blir litt for omfattende.
Isteden har jeg beveget meg mer i retning av det Ivar Hansen ivrer for: VM «uke». Vel å merke en variant som også betoner en EM-uke (og 4CC) og hvor kvalifisering står sentralt.
Todeling av sesongen. Tankene er også luftet på schaatsforum med mange visninger.
https://15-46-6.net/forums/topic/forelopig-konklusjon-ny-mesterskaps-og-terminlistestruktur/
Punkt tre/omstrukturering.
Som kjent, så arrangerer Nederland i løpet av sesongen tre uttaksstevner til internasjonal seniorrepresentasjon til verdenscup og mesterskap: Uttaksstevne til verdenscupen før WC1 (WCKT). Så romjulsstevne, og så en helg sent/midt i i januar. To av disse får så tilleggsverdighet som nasjonale mesterskap. Det er feil å påstå at uttaksstevner arrangeres på hverdager, og de nasjonale mesterskapene i helgene (!) … Det betegnende er isteden sammenfallet mellom uttaksløp og kamp om nasjonale titler. De nasjonale mesterskapene er avhengige av status som uttaksstevner for å få topp deltakelse, og prestisje. Det har vi sett flere eksempler på.
I verdenscupen fordeles nasjonskvoter til internasjonale mesterskap. Nederland har blitt eksperter på å stå av stevner og løp når kvotene er sikret. Kvotene fordeles så internt. Slik kunne vi f. eks. sist sesong se at Jutta Leerdam ga blaffen i sammenlagttittelen i verdenscupen på 1000m. Man bør sette kvalifiseringssystemet til skøytesporten under lupen. Verdenscupen lider både sportslig og økonomisk av at Nederland ikke satser på den. Og hvorfor skulle de det?
Man kan deretter ikke uten videre postulere at verdenscupen blir mer attraktiv ved å øke antall stevner. Verdenscupen trenger rett nok et puff for å kunne tiltrekke seg flere sponsorer og arrangører. Trolig er ikke flere stevner svaret.
Ikke gå i fella ved å kutte EM/4CC. Se på erfaringen med å ikke avholde allround- og sprint-VM hver sesong. Har ikke ført til større interesse for verdenscup eller mesterskap for den delen. Kuttes EM er min «spådom» at interessen faller ytterligere. Grunnen er at verdenscup trekker færre seere enn mesterskap osv.
…det siste punktet gjelder hvis man kutter EM til fordel for ordinære verdenscupstevne(r).
Å kutte EM innenfor dagens løsning til fordel for årlige allround- og sprint-VM vil medføre en viss oppgradering. Allikevel tror jeg det ville være klokt å ikke sette EM opp mot årlige allround- og sprint-VM.
Å dele sesongen i to hvor hver halvdel kulminerer med hvert sitt VM har blant annet den ulempen at man da helst bør justere verdenscupen også til ikke kun å være en distansecup. Litt omfattende.
Derfor:
Ovenstående link inneholder en modell som vil gi to internasjonale allroundmesterskap hver sesong innenfor rammer av mesterskapsuker, og en oppgradert verdenscup takket være en ny kvalifiseringsordning.
La oss se litt nærmere på ideen om å droppe EM (og 4CC) til fordel for årlige VM-allround og -sprint innenfor dagens modell:
https://15-46-6.net/forums/topic/mesterskapssoknader-2023-24-25/page/3/
2023/2024: Heerenveen går glipp av distanse-EM, SLC 4CC.
2024/2025: Heerenveen skal arrangere EM-allround og sprint. En oppgradering til VM fremstår ikke så spennende siden Nederland har fått allround- og sprint-VM både sesongen før og etter. Gevinsten er dessuten trolig marginal publikumsmessig. Hachinohe går glipp av 4CC og må kun nøye seg med verdenscup uka etter.
2025/2026: Zakopane går glipp av EM-enkelt og må nøye seg med bare verdenscup, SLC av 4CC.
2026/2027: Heerenveen skal arrangere EM-allround og -sprint. En oppgradering fremstår ikke så spennende av samme grunner som nevnt. Beijing går glipp av 4CC, men skal avholde distanse-VM på tampen av sesongen.
Konklusjon: På kort sikt fremstår det som et tap snarere enn en gevinst det å droppe EM og 4CC til fordel for allround- og sprint-VM hver sesong. I rettferdighetens navn er det sikkert ikke det Wiig mener i sin kommentar (norsk skøyteframtid). På lang sikt.
Takk for respons. Jeg savner da bare en enkel kommentar:
«Tiltredes! Min klubb/krets slutter seg til denne trepunktsplanen og vil i løpet av dagen sende tilsvarende forslag til behandling hos NSF v/Roar Eriksen»
He, he. 🙂
Du er jo inne på noe, men bør i første omgang begrense deg til punkt to. Det har potensiale til å få relativt stor tilslutning.
Når det gjelder punkt tre er det ikke detaljert nok: Tenker du deg NM-EM-VM, allround og -sprint, i f. eks andre halvdel? Splittet opp? Blir ikke det litt rart, og knapt, med kun mesterskap? Hente fram enkeltdistansene igjen på tampen i andre halvdel? (de to siste verdenscupstevnene eller noe).
Det må være mulig å satse allround og samtidig være ekspert på særlig de lange eller kombinasjonen 1500+5000 (herresiden) osv.
Jeg støtter tanken om en omstrukturering på lang sikt selv om vi er litt uenige i måten å gjøre det på. Vi må ikke tilbake til det mesterskapsmylderet vi hadde før. Det vi først og fremst savner nå er en strammere, og bedre struktur enn i dag — en modell som innbefatter allround- og sprint-VM hver sesong. Ikke alle vil være enige i det (heller). Jeg mener en EM- og VM-uke kunne gitt et interessant rammeverk. Enkelte er ikke så begeistret for sprintfirkampen. Svar: la den bestå med mulighet for fremtidige justeringer. Andre synes allround er langdrygt. Svar: la den bestå med mulighet for fremtidige justeringer. Bruk enkeltdistansene og lagøvelsene som «lim».
PS: jeg har tidligere vært negativ til slike «uker»: Sammenlagtstevnene står da i fare for å bli nedprioritert. Setter man opp programmet med nøysom hånd går det imidlertid an å begrense denne faren. Sist sesong var en Aha-opplevelse: Flott EM på Hamar hvor de norske allrounderne imponerte med distanseseire på lørdag, og i spennende sammenlagtkamper på søndag. Deretter gikk man dessverre i hi i flere uker uten å kunne kapitalisere på den triggede interessen. Tilsvarende under distanse-VM: Flott stevne hvor de norske hevdet seg godt, men hvor alle gikk hjem og lurte på hva et allround- og sprint-VM i forlengelsen kunne gitt (Eitrem var jo uheldig med kortvarig sykdom, og hva kunne Wiklund ha klart?) Skøytesporten hadde hatt godt av å ha vinduene åpne litt lenger.
Kristian Eliassen skriver: «Å dele sesongen i to hvor hver halvdel kulminerer med hvert sitt VM har blant annet den ulempen at man da helst bør justere verdenscupen også til ikke kun å være en distansecup.»
Det ville da vært en fordel, synes jeg. Verdenscupen er altfor ensidig slik den er nå, litt variasjon kunne sprøyta mer liv i den.
Siden den har utvikla seg til større og større stevner som er dyrere og dyrere å arrangere og derfor får færre og færre søkere, lurer jeg på om den egentlig har utspilt rolla si. Søkere er også litt sterkt sagt, det er nok mest noe man påtar seg etter forhandlinger, bl.a. om å få dekt noe av underskuddet. Nederland kan kanskje arrangere slike mammutstevner og få det økonomisk bærekraftig. Siden ISU har begynt å pålegge mesterskapsarrangører å arrangere verdenscuper, har antall søkere til mesterskap gått ned også. Antakelig er det bare to måter å redde verdenscupen på:
1. La de fleste gå i Nederland.
2. Dele den opp i massestevner tidlig på vinteren der kvotene til mesterskap blir bestemt og elitestevner der arrangørene kan velge hvilke øvelser de vil presentere for publikummet sitt. Det skulle kunne redusere kostnadene kraftig og øke inntektspotensialet, noe som er absolutt påkrevd i dagens skøytesituasjon.
Ellers syns jeg det er merkelig hvordan denne myten om de nederlandske uttaksløpa har festna seg. Det er da ikke noe annet enn helt rimelig å holde av et par helger til nasjonale mesterskap, det benytter jo også vi og de fleste andre land seg av.
Nei, de nederlandske uttaksstevnene er ikke til direkte hinder for flere verdenscupstevner, men kvalifiseringssystemet forfordeler Nederland og er til hinder for å gjøre verdenscupen mer robust. Kontrasten blir stor mellom disse stevnene, og nasjonale mesterskap i de fleste andre land.
For de nederlandske kommersielle lagene er det viktigst med internasjonale medaljer, dernest å kapre flest mulig plasser til disse mesterskapene. Løpere som «reklameplakater» er litt gammeldags markedsføring, men fortsatt av betydning. Under ISU Events får de kommersielle lagene den beste sponsorplassen som er høyre lår. Under de interne stevnene eksponeres sponsorene enda litt mer i form av egne drakter. NK-medaljer er ikke uten betydning, men sekundært i forhold til kvalifiseringselementet. (De seneste årene har vi tydelig sett hva det gjør med NK-allround og -sprint om kun EN plass i hver klasse til VM ligger i potten)
Så har vi dette med å stå over verdenscupstevner og -løp: Dette gjøres for å skjerme løperne, og å bygge opp til viktigere løp. Passer fint å kombinere med mer moderne markedsføring som kampanjer og bygging av personlige profiler på sosiale media.
1. «La de fleste verdenscupstevner gå i Nederland» Tja! Verdenscupen slik den er utformet i dag er som sagt passe interessant for særlig treskofolket.
2. «Dele den (verdenscupen) opp i massestevner tidlig på vinteren der kvotene til mesterskap blir bestemt og elitestevner der arrangørene kan velge hvilke øvelser de vil presentere for publikummet sitt. Det skulle kunne redusere kostnadene kraftig og øke inntektspotensialet, noe som er absolutt påkrevd i dagens skøytesituasjon»
Interessant tanke, men vil det fungere i praksis? Skøytesporten er stor i de landene som hevder seg i et spekter av øvelser. Norge har den senere tid kommer med både toppsprintere og Wiklund, og er et absolutt pluss for den generelle interessen. En variert meny som fenger. Jeg tror rammene allerede i dag i stor grad sørger for å begrense massepreg vha A- og B-puljer i verdenscupen og menyen under hver dag under mesterskap (Unntak: Allround- og sprint VM som jo tar lang tid). Spørsmålet blir også hvilke arrangører som må påta seg de store massekvalifiseringsstevnene, og hvilke som får «diamond league»-stevner. Sistnevnte fører også til et problem med manglende konkurransetilbud for de som ikke blir spesialinvitert.
Kvalifiseringssystemet bør settes under lupen. Løpere må «tvinges» til å delta i verdenscupen. Da kan den bli like interessant som nederlandske interne kvalifiseringsstevner.
PS Presisering (PSP): Nederlandske supportere blir ofte oppgitte når kommersielle lag står over verdenscup. Det er altså ikke slik at skøyteinteresserte nederlendere ikke bryr seg om verdenscupløp. Samtidig ligger det en forestilling der om at resten av verden skal bry seg mer enn dem selv.
Nederland: 1. Internasjonale mesterskap 2. Interne kvalifiseringsstevner 3. Verdenscup
Resten av verden: 1. Internasjonale mesterskap 2. Verdenscup
Det er ikke bare nederlendere som har en hang til å stå over. Også asiater, nord-amerikanere og andre kan tidvis prioritere bort løp av økonomiske og andre årsaker. I slike vurderinger tar man med hva det eventuelt innebærer av tapte kvoter til mesterskap (tidligere også til en viss grad verdenscupfinalen) og verdenscupkvoter neste sesong. (+kvoter i A i neste sesongs første stevne på angjeldende distanse…) Kina reiser rundt med store tropper i en bevisst, langsiktig strategi for å kunne sikre flest mulig kvoteplasser til neste OL.
Kvoter og kvalifisering er sentrale elementer i skøytesporten. Kan gjøres bedre nytte av enn i dag som hjelpemidler til inntekts ervervelse. Les: styrking av verdenscupen, og som spenningsoppbygging til mesterskap.