Ti år og ni måneder skulle det ta før verdenscup-sirkuset igjen våget seg utendørs – siden forrige visitt på den gamle Inzell-banen i 2008. Og dermed ble det satt en rekke nye utendørsrekorder, hvilket vi kommer tilbake til nedenfor. Men ærlig talt: ISU. Ikke la det gå nye ti år til neste gang.
Og vi føyer gjerne til: Dette kan vi få til hjemme også. Hva med en innendørs og en utendørs verdenscuprunde i Norge om en sesong eller to?
Foran løpene i Japan var det smått optimistiske forventninger på de norske løpernes vegne. Den rådende oppfatningen er vel at nordmennene er mer vant til å gå utendørs enn mange andre, og at dette burde gi utslag på resultatlistene. Nå var vi vel rimelig langt fra å få disse forventningene innfridd i helga, men en del lyspunkter ble det da likevel. Sverre Lunde Pedersens to andreplasser på 5000 m og lagtempo står fram i så måte, og Allan Dahl Johansson viste gode tendenser i sine løp.
I lagtempo for kvinner stilte Norge til start for første gang siden Sotsji-OL, men det var vanskelig å sette farten alene i første par på «ukjent» is. Sofie Haugen satset litt for hardt fra start, og fikk nok kjenne det på slutten.
To norske løpere debuterte i A-gruppa i Tomakomai: Ragne Wiklund på 1000 og 1500 m, og Bjørn Magnussen på 500 m. På grunn av et nytt og litt spesielt regelverk i verdenscupen er det ikke bare-bare å beholde en A-plass, så Magnussen forsvant rett ned til tross for en OK 14.plass. Når verdenscupen kommer til Europa, er han på plass i A-gruppa igjen, og vi får håpe at det varer lengre da!
Blant stjerneløperne merker vi oss at Sven Kramer sto over denne verdenscup-runden på grunn av ryggproblemer. Pavel Kulizjnikov er plaget med lyskeproblemer, og dermed var det den «nye» japaneren Shinhama som ble helgens sprintkonge.
Et ekstra kryss i margen for kanadieren Isabelle Weidemann (23), som før søndagens 3000 m var ranket nr. 10, men som slo knock-out på alle fra 4.par! Ichinohe fra Japan må også trekkes fram nok en gang – han gikk historiens første løp under 6.30 på utendørs lavlandsbane – riktignok i B-gruppa med kvartettstart.
Isabelle Weidemann (speedskating.ca)
Nye rekorder i fleng
Det har skjedd mye på ti år, og det generelle nivået er nok en del høyere enn det var i 2008, da man sist gikk utendørs verdenscupløp.
Søndagen ble skjemmet av omslag i været og veldig tunge forhold, særlig på ettermiddagen – men inntil da var forholdene gode nok til å sette rekorder. Vi har notert følgende forbedringer for utendørs lavlandsbaner:
- «Verdensrekorder»
- Shinhama 35,20
- Nuis 1.10,45
- Nuis 1.47,61
- Ichinohe 6.28,36
- Kodaira 38,03*
- Wüst 1.58,74
- Weidemann 4.10,18
- «Norgesrekorder»
- Lorentzen 35,74*
- Lorentzen 1.11,06
- Hege Bøkko 39,85
- Njåtun 1.19,24
- Njåtun 2.01,43*
(*) Rekord uansett høyde over havet
(Kilde for tidligere rekorder: Alt om skøyter 2019 / WSSSA)
Formbarometeret
Oppsummeringen av den norske innsatsen viser mye «rødt», som vi ser. Særlig på kvinnesiden ble det temmelig mager uttelling denne gangen.
Etter to verdenscuprunder noterer vi at beste nordmenn er Håvard Lorentzen som er nr. 2 på 500 m, og Sverre L. Pedersen som har samme plassering på 5000 m. Norge er på tredjeplass i lagtempo for menn. Best blant kvinnene: Ida Njåtun, nr. 10 på 1500 m.
Verdenscupen fortsetter om to uker i Tomaszow Masowiecki, Polen.
Alle resultater fra Tomakomai og sammenlagtstillingen i verdenscupen.
Bildet av Allan D. Johansson: EF Sportfoto
Wetten kalte stevnet «en slenger», og mye tyder vel på at det blir slik. Altså at det blir litt vanskelig å reversere at enkeltdistanser internasjonalt betyr innendørs.
I det hele tatt så er innendørs fremtiden! Allikevel bør man ta lærdom av Amsterdam forrige sesong: Hver fjerde sesong – i OL-år – så alterner klassiske allround-VM mellom Bislett og Amsterdam.
(De internasjonale allroundturneringene forøvrig bør moderniseres).
Oslo synes til tross for iherdige forkjempere å bevege seg lenger, og lenger fra å kunne realisere en internasjonal prakt-hall (for ikke å si en hall overhodet).
Norge har imidlertid flotte haller – og flere på gang! – andre steder. Hvorfor ikke flytte fokuset til å realisere en hall i nærheten av Oslo isteden, Risenga?
Amsterdam har heller ingen hall, men er en skøytenasjon verdig…
Allroundturneringene har jo vært modernisert og modernisert slik at de knapt nok er til å kjenne igjen. Er det ikke på tide å heller se litt på om disse moderniseringene egentlig har vært vellykka og kanskje revurdere dem?
Du legger opp til et veldig langt svar: Om (akkumulerte) endringer er uheldige, skal de da omfavnes av motstanderne, og tas til inntekt for at reversering alltid er svaret?
Svaret ditt er litt uklart. Hvem er disse motstanderne? Tenker du på motstandere av hver av de individuelle endringene? Det har jo vært innvendinger mot mange av endringene, men motstand nytter jo ikke så lenge ISU har siste ord uansett. De sterkeste innvendingene har det vel vært mot alle nedskjæringene, antall deltakere på de lengre distansene i OL, på de lengste distansene i allroundmesterskap, antall deltakere i VM, antall allroundmesterskap, samt mot de reglene som fører til unødige diskvalifikasjoner. Litt reversering her ville absolutt vært av det gode.
Det blir lett slik at enhver endring oppleves som at man beveger seg gradvis vekk fra idealtilstanden i gullalderen. Å gå inn for å reversere får lett gehør i ekkokamre på facebook. Ja, det løftes sågar ofte opp til et ideal for å kunne definere seg som skøyteinteressert! Slik går man glipp av muligheten til å bli en litt mer betydningsfull faktor i den endringsprosessen som foregår. ISU står foran en kabal som skal gå opp, og da savner jeg ofte at supportere tar utgangspunkt i hvor vi er p.t. istedenfor å skue bakover. En supporteraksjon for å beholde allround kjemper typisk for idealtilstanden. En reversering til sine egne formative år. Jeg er slett ikke sikker på at dette på sikt hverken gagner allround eller skøytesporten i stort.
La oss ta enkeltdistansen 10 000 som et litt annet eksempel: Markedet tilsier at vi kun får denne distansen en gang per sesong i verdenscupen. En supporter poster et innlegg hvor han går inn for flere slike i verdenscupen og får straks 200 likes. Hva nå? Situasjonen er at vi har endt opp med en per sesong og fellesstart i de andre verdenscupene. Fellesstart er fellesstart for mange supportere, så regler diskuterer man ikke selv om det er åpenbart at en litt lengre variant som ikke forfordeler vante maratonløpere (nederlendere) for mye kunne betydd mye som et tilbud (Lee og Michael går nå maraton i Nederland). Jeg irriterer meg litt over at bordet fanger når det gjelder fellesstart. Det gjør nok det, men Ivar Hansen hadde vært mer progressiv om han hadde åpnet opp for å problematisere reglene litt mer. Jeg finner det urimelig at Kramer ikke hadde en vinnersjanse under OL, og at medhjelper Chung ikke fikk medalje. Hvis Bergsma klarer en maraton før en 10 000, så er tanken ikke langt unna å stedfeste et sirkus i Nederland som sendes blant annet på helger som denne hvor skøytefolket overlater oppmerksomheten til skifolket.