10 000 meter på skøyter.

På jobben for noen dager siden ble det i lunsjen diskutert hvordan enkelte idretter kan få et oppsving om de bare har gode, norske, utøvere, og ikke minst gode kommentatorer med sterk formidlingsevne. Et godt eksempel på dette er sjakk, hvor Magnus Carlsens prestasjoner og Hans Olav Lahlums ekspertfremstillinger fikk hele Norge til å bli sjakkinteresserte for et par år siden.

Så ble titusenmeteren nevnt, da. Også blant mine kollegere er dette et symbol på det kjedeligste som finnes: to løpere går rundt og rundt; et underholdningsnivå på lik linje med maling som tørker.

Jeg tok selvsagt til motmæle, fortalte at skøyter er noe av den artigste idretten som fins, og da spesielt titusenmeteren, hvor løperene virkelig får kjørt seg, i tillegg til at den ofte avgjør allroundmesterskap. Og har dere ikke hørt om Bjørnsen og Jorsett?

Som vanlig tror mine kolleger at jeg stort sett tøyser, og da jeg fremla at jeg holder på å se gjennom alle gamle EM, VM, og OL på Youtube var det ingen som tok meg seriøst lenger.

I går tittet jeg gjennom EM i 1990 i Heerenveen, et hyggelig og over 25 år gammelt gjensyn. Mesterskapet hadde et nytt, pussig, format, der herrenes og damenes EM gikk samtidig, og fordelt over tre dager i stedet for to. Selve avviklingen av distansene gikk utrolig hurtig, både Jorsett og Bjørnsen mente at dette tok bort gleden ved skøyteløp, man fikk knapp tid til i områ seg mellom parene, mens selve forholdene gjorde at disse mesterskapsrekordene man var så opptatt av på den tiden, falt etter tur.

I tillegg fikk det nederlandske publikummet kritikk for å kun juble for sine egne. De var ikke akkurat «Bislett-minded», som Bjørnsen sa, selv synes jeg Heerenveen-brølet var fantastisk, hadde en løper en god rundetid, kunne man bare vente tre sekunder før jubelen stod i taket. Synd det stort sett bare gjaldt de lokale løperene da, parkameratene ble også ofte ignorert, selv hvis de lå foran. Tenk om de hadde orket å juble for alle som løp godt!

10.000 – meteren her var en av de mer spennende jeg kan huske, også sett med norske øyne. Johann Olav Koss lå et stykke bak Van der Burg, Gustafson og Hadschieff etter tre løp, men med stort håp om at han skulle knuse dem på tier’n, selv om han da var så uerfaren at man ikke visste helt hvor god han var på distansen.

Det skulle derimot bli verre å holde følge med Veldkamp i par, som hadde 4,5 sekunder å ta igjen på ham. Koss løp fantastisk offensivt, men måtte gi tapt rundt halvveis for milslukeren. Tomas Gustafson satset visst egentlig på orientering den sesongen, og den dobbelte OL-vinneren fra Calgary greide ikke å følge opp sine fantastiske resultater fra de korte distansene; han sprakk litt på begge de lange og mistet såvidt mesterskapet. Til slutt var det å se Van der Burg og Hadschieff bli et par nummer for små i siste par.

Bart Veldkamp startet i 29(!) mesterskap (EM og VM), men dette ble hans eneste sammenlagttittel.