Vår nye skøytepresident karakteriserer den tidligere ledelsen i ISU som «konservativ». Må så være, men fakta er likevel at de har snudd opp ned på hurtigløpssporten.

La oss starte med å se litt på tingenes tilstand med norske øyne: I løpet av de siste par sesongene har fire forskjellige norske løpere vært på pallen i internasjonale seniormesterskap i allround. Tar vi også med juniorer, kommer tallet opp i sju!

En kan spørre seg: Hvorfor gidder de?

Dersom vi utvider perspektivet, er det faktisk fortsatt en god del land som stadig avholder nasjonale mesterskap både i sprint og allround. Men her kan det se ut som tendensen er fallende.

Siden 1986, og særlig siden 1996, er det nemlig to klare utviklingstrekk som har fått feste på den internasjonale terminlista: Alt skal foregå innendørs, og den gamle vinteridretten skal gjerne utøves i 16 plussgrader. For det andre skal (nesten) alt handle om enkeltdistanser.

I tillegg til dette kommer selvsagt nye øvelser som lagdytting og blandet stafett, men hovedpoengene står tydelig fram: Skøytesporten er blitt steril, og den er blitt endimensjonal.

Det konservative grunnprinsippet går som kjent ut på å fornye for å bevare. Det ISU har stått for de siste 30-40 årene, handler nokså tydelig om alt annet enn å bevare.

Derfor vil det være veldig interessant å finne ut av hva som ligger bak de svulstige ordene til ISUs president, når ordene skal omgjøres til konkrete og praktiske grep. Det er ikke mye igjen å rasere – skal han ta resten, og så erklære jobben for gjort? Eller skal han tvertimot stake ut en kurs som går tilbake til røttene? Og ikke minst: Hvordan vil NSF agere? Her er det verdt å notere at det tross alt har vært nordmenn sentralt plassert i ISU i lang tid, også før Kim kom til makten.

En ting er sikkert: Klokkertroen på vekst via sosiale medier er høyst sannsynlig fånyttes. En gjennomsnittlig Tiktok-video har knapt plass til ett par på 500 m, gått på verdens raskeste is.