Statistikk lyver sjelden. For tre norske menn på internasjonalt nivå har vi kun én kvinne. Og situasjonen er langt fra ny. Sportssjefen i Norges Skøyteforbund har tanker om hva som kan gjøres.
Til statistikken først: Nettstedet «Skøyteranking» publiserte nylig sine såkalte maratontabeller for sesongene fra 2011 til og med 2022. Blant mye annet som kan leses av disse er en markant forskjell mellom de norske resultatene på henholdsvis dame- og herresiden. I alt er det 20 norske menn blant de 250 beste løperne i verden, og trenden er positiv. Til sammenlikning er det kun sju norske kvinner som har samlet nok rankingpoeng til å være blant de 250 beste.
Annen statistikk vil gi tilsvarende funn: I det store og hele hevder norske kvinner seg klart svakere enn sine mannlige kolleger i internasjonal sammenheng.
Petter Andersen: – Man bør kanskje tenke annerledes
I forbindelse med Sommerisen på Hamar tidligere i måneden innkalte Norges Skøyteforbund (NSF) til trenermøte under overskriften «Skøytetrening for jenter».
Det var elitetrener Jonas Bekken, som har det daglige ansvaret for de kvinnelige allrounderne Haugen, Wiklund og Furneé, som delte sine erfaringer med interesserte klubbtrenere.
Petter Andersen, som er ny sportssjef i NSF, viser til at jenter/gutter og kvinner/menn har forskjellige forutsetninger og dermed reagerer forskjellig på trening. Skøyter er en tøff idrett, og enda vanskeligere er det når de fysiske forutsetningene ikke er like gode. Derfor bør man kanskje tenke annerledes med tanke på å legge opp treningsprogram for kvinner.
Målet for årene framover er ifølge Andersen å få flere kvinner opp på et høyere individuelt nivå, noe som også vil kunne gi medaljesjanser i lagtempo.
Rekruttering og frafall
Vi har tidligere sett på rekruttering og frafall blant jenter og gutter i yngre årsklasser. Dette er nå vitenskapelig belagt og kan studeres nærmere i denne masteroppgaven skrevet av Jon Inge Mossige (Universitetet i Stavanger).
Synspunkter på dette temaet? Bruk kommentarfeltet under artikkelen!
Ellers kjenner vel de fleste til det faste tiltaket «Jenteløftet», som arrangeres hver sommer for skøytejenter fra hele landet. Vi ser ikke bort fra at dette tiltaket også er med på å gi framtidige vinnere for Norge. NSFs nettsider har nyhetsoppslag om Jenteløftet 2022, som ble avholdt i Sandefjord.
Bildene: Petter Andersen / Jonas Bekken (Norges Skøyteforbund)
Jeg tror at vi (publikum) har end del av skylden. Vi forventer at jentene skal levere med en gang, men de har ikke noen til å ta rampelyset på landslaget. Det er ingen 35 år gamle veteraner på landslaget, som Furnee og Wiklund har kunne gjemme seg bak. Det er rett til toppen, og så vers’go å lever!
Jeg tror og at vi (trenerne) har en del av skylden. Vi tenker at jentene bare skal slenges bak på guttegruppen, for så kan de gå over løpsfart og bygge opp kapasitet for det. Vi behandler også jentene som var de gutter på andre måter. Fellestrening legges ofte opp etter en klassisk 4 ukers plan: 3 uker oppbygging, 1 uke rolig. Men jentene har en menstruasjonssyklus, som ikke tilpasser seg et skrevent treningsprogram. Vi må bli bedre på å tilrettelegge programmer etter når den enkelte er best rustet til å takle større treningsmengder.
Interessant lesning.
Et par funderinger:
Det fokuseres veldig på tider i denne studien. Referansen er grensetider for VM junior og -senior anno 2020. (kalles her verdenscuptider, og uten hensyn til om tider er satt i godkjente stevner).
Tider og (distanse)resultater henger nøye sammen i skøytesporten, men ikke alltid, og på samme vis (fellesstart, lagtempo, lagsprint, innendørs/utendørs etc). Her har man valgt ut bestetider på 500 og 1500m oppnådd på ulike baner til ulik tid. Ytre betingelser er viktige mtp å stadig forbedre sine perser. Er tidsmessig fremgang alltid reell fremgang, og en avgjørende motivasjonsfaktor? Å eksempelvis se på antall løpere som har klart verdenscupkravet på 1000m for menn får en umiddelbart til å tenke at det er mange om få bein. På kvinnesiden Klarer ikke Norge alltid å fylle/vil ikke fylle ervervede kvoter.
Veien til representasjon både i mesterskap og verdenscup går via kvoter og uttak. Mesterskap og verdenscup som motivasjonsfaktorer. Deretter resultater i disse.
Om man har tider inne i junioralder for å kunne representere, er det lettere å se for seg utøvere som fortsetter. Eller er det det at man representerte? På seniorsiden er man avhengig av å bli tatt ut til VM/verdenscup og tilbudet til de nest beste vil jeg tro (håpefulle og mosjonister). I hvor stor grad er VM, verdenscup, godkjente Internasjonale løp, NM, NC motivasjonsfaktorer? Osv.
Som eksperiment gikk jeg 10 sesonger tilbake via Speedskatingresults.com sine demografi-sider.
Norge har rundt 300 jenter/kvinner som gjennomfører en 500m hver sesong, et tall som er ganske stabilt +-50 unike løpere pr. sesong.
Det betyr at de fleste sesongene er antallet av jenter/kvinner under halvparten av gutter/menn i Norge, hvilket forklarer noe av forskjellen i toppen, men naturligvis ikke hele forskjellen.
Jeg har flere ganger klaget på at der trekkes likhetstegn mellom konkurranse og aktivitet i Norsk skøyteløp. Det antas at den eneste aktiviteten er løp. Det er naturligvis ikke sant, men hvis det er det vi viser jenter, så er det kanskje ikke så rart at de av de som ikke tenner på konkurranser slutter.
Uten løpere som drives av konkurranse får vi naturligvis ikke løpere i toppen, men desto flere løpere vi har ute i klubbene desto bedre muligheter har de som tenner på konkurranse for å eksistere i en sterk treningsgruppe inntil de skal videre til forbund eller Hamar/Stavanger gruppene. Vi, som idrett er sterkere med flere jenter, så vi må passe på å holde fatt på de vi har.