Sist helg var Norges Skøyteforbunds «ledermøte» samlet på Sjølyst i Oslo. Blant temaene til debatt var organiseringen av NM hurtigløp.
Ifølge Gunnar Lødding, som er leder i Teknisk komité hurtigløp (TKH), var det stemning for TKHs forslag om å gå bort fra modellen «Super-NM». I stedet blir det en mellomvariant med NM enkeltdistanser på høsten, og kombinert NM sprint og allround etter jul.
Lødding opplyser videre at det «rett og slett ikke er plass til 3 NM i løpet av sesongen», men vi vet ikke helt hvilken kalender han har brukt da.
Vårt spørsmål om hvorfor det er viktigere å avholde et enkeltdistansemesterskap i oktober enn å rydde plass til to fullverdige sammenlagtmesterskap, velger Lødding å la stå ubesvart.
Problemet med mellomvarianten er jo at mange løpere blir hindret fra å delta i både sprint og allround, som egentlig var hovedproblemet også med «Super-NM». Nå gjenstår det å se hvordan NM kommende sesong blir seende ut, for i skrivende stund er faktisk Stavanger tildelt «Super-NM 2023» ifølge NSFs egne nettsider.
Internasjonal terminliste ikke klar
Den norske terminlista avhenger av den internasjonale, med EM, VM og verdenscup. Kommende sesong er det – som i 2021 – ikke funnet plass til VM sprint eller allround. EM går på Hamar, og VM junior går i Inzell. Når det gjelder verdenscupen har Schaatsen.nl tidligere meldt at det kan bli langt ut i desember før den kommer i gang kommende sesong!
Gunnar Lødding i NSF bekrefter at det fortsatt jobbes med den internasjonale terminlista, og først når den er klar kan man plassere NM, og deretter Norgescupen.
Ingen revolusjon i Norgescupen
Vi har flere ganger tidligere nevnt behovet for å tenke nytt når det gjelder Norgescup. Det ser ikke ut til at Gunnar Lødding er mannen som skal ta våre forslag ut i virkelighetens verden. For å si det kort og brutalt: Han har ikke lest dem en gang.
Hvis NM enkeltdistanser er så viktig, hvorfor i all verden skal det plasseres i oktober???
Skøyter er enkeltdistanser og sammenlagt. Nasjonalt kan man derfor spille ut ett av mesterskapskortene allerede i oktober. Man betoner naturlig nok kvalifiseringsaspektet til verdenscupen ved et slikt NM. Mens verdenscupen såvidt har hodet over vannet i form av tv-sendinger/ streaming i regi av ett av de større medieselskapene, befinner NM og Norgescupen seg i skyggenes dal. Disse stevnene er viktige nok — men de er interne mens man møysommelig jobber for at skøytesporten igjen skal bli så populær slik at NRK/TV2/eventuelt Nent Group/Discovery skal fatte (en viss) interesse.
Dessverre underkommuniseres det i hvor stor grad skøytesportens popularitet både i inn- og utland avhenger av hvordan den internasjonale kalenderen utformes. Ett viktig skritt har blitt tatt i og med samlingen av sprint- og allround til et «samalog-VM». Ditto innføring av sprint-EM og innføringen av et «samalog-EM». Det samme gjelder distanse-VM og distanse-EM/4CC .
Haarberg unnlater i artikkelen her å nevne at distanse-VM 2023 går i begynnelsen av mars i Heerenveen.
Sesongens viktigste mesterskap selvsagt.
Den internasjonale kalenderen er «rotete», med et inneboende abstrakt mesterskapskvalifiseringssystem. Man har kommet en bit på vei med kalenderen de seneste årene, men mangler noen viktige brikker for at ting skal falle på plass. Man bør sette spørsmålstegn ved om merkenavnene EM og VM er så sterke at det ikke spiller noen rolle om det er enkeltdistanser eller sammenlagtvarianten som skjuler seg bak navnet. Mer spesifikt om det virkelig er slik at man ikke kunne tenke seg modeller hvor det er to VM hver eneste ikke-OL sesong samtidig som det går an å se på de regionale mesterskapenes form og funksjon. Det ene VM trenger nødvendigvis ikke å slå det andre ihjel. — Eller hverandre. (Legg merke til hvordan ISU begrunner fraværet av skøyte-VM annenhver sesong. Man burde tvert imot promotert sammenlagtvarianten utenfor Europa. 4CC har til nå kun betydd enkeltdistansevarianten, og hadde 4CC alternert som EM: hvorfor ikke da oppgradere?) Verdenscupen? Den sliter. Kanskje med covid-spøkelset som en faktor også kommende sesong. (Asia). Kvalifiseringsaspektet til mesterskap har blitt brukt for å holde startfeltene i verdenscupen oppe. Nærmere bestemt kamp om abstrakte nasjonskvoter. «Boblen» i Heerenveen i 2021 så en utvanning av systemet. Det er et forslag inne på sommerens kongress om å svekke koblingen mellom kamp om nasjonskvoter og sesongens verdenscup basert på praktiske erfaringer de seneste årene.
Pengestrømmen i det viktigste skøytelandet i verden går via kommersielle lag og eksponering i interne uttaksstevner. Verdenscupen har samtidig mistet (nederlandske) sponsorer istedenfor å tiltrekke seg nye. Manglende premiepenger og oppmerksomhet for verdenscupen går ut over det daglige brød. Det som skjer hvert fjerde år får uforholdsmessig stor betydning. Merkevarenavnet OL og assosierte støtte- og stipendordninger i de enkelte land holder hjulene i gang.
Finnes det en vei som sikrer flere bein å stå på og et mer robust økonomisk fundament? En spennende mulighet hadde vært å åpne opp for en sterkere eksponering av lagsponsorer i verdenscupen, mens man holder internasjonale mesterskap som en egen kategori. At Jumbo Visma og de andre rett og slett kunne fått lov til å stille i sine drakter i verdenscupen. Land som Norge med en annen finansierings- og lagmodell kunne fortsatt operert i landslagsdraktene også i verdenscupen. Kvalifiseringen til de internasjonale mesterskapene går i denne modellen via sesongens verdenscup, og den gjøres personlig. En todeling av skøytesesongen hvor hver halvdel kulminererer med hvert sitt VM er med på å muliggjøre en slik modell.
Det ble usedvanlig mange ord, og litt på siden av det som egentlig var temaet her. Men OK, la oss dvele litt ved samling av allround og sprint til ett mesterskap – et viktig skritt ifølge Eliassen.
Pr. i dag kan verdens beste (?) allrounder på kvinnesiden belage seg på å kjempe om VM-gull hvert fjerde år. Dette ser ut som et gedigent tilbakeskritt for min del. Problemet er akkurat det samme for NM, riktignok i mindre skala.
Kommentaren min går rett til kjernen i tematikken. Minner om at du ikke kun omtaler «super-NM» i artikkelen, og bra er det for her er helheten viktig!
Tre senior-VM er ett for mange. To er passe, mens ett er for lite/ blir for massivt hvis alt skal med.
Miho Takagi burde fått muligheten til å velge mellom sprint-VM og allround-VM hver eneste sesong. Oppløsningen av «Super-NM» innebærer altså ikke at man må velge mellom sprint-NM eller allround-VM annenhver sesong. Stor forskjell.
Et lite Ps til Finsen og andre: det er ikke slik at nederlandske mesterskap opplever massiv interesse uansett hvor man plasserer disse på kalenderen. Kvalifiseringsaspektet til ulike internasjonale representasjonsoppgaver er av stor betydning. WKT og OKT med matriser og det hele trumfer nasjonale mesterskap som «bare» har tilleggsstatus som uttaksstevne til verdenscup. En ser også tydelig at interessen for Allround- og sprint-NK svekkes når de fleste VM-plasser allerede er fordelt. I koronasesongen 2021 avholdt man alle tre nasjonale mesterskap før jul pluss WKT, etter jul kom så «boblen». Kvalifiseringsaspektet er viktig! Man kan snu på flisa og si at interne uttaksstevner til internasjonale oppgaver er interessante uansett hvor på kalenderen de plasseres, men mesterskap er viktigere enn verdenscup. NK- status er et tilleggskrydder.
Ennå ikke sett hvordan KNSB løser kabalen kommende sesong, men man burde nok ikke legge Allround og sprint-NK til siste uka i januar… Vi får avvente og se hva de gjør.
Norge er i en litt annen situasjon. Har ikke like stor konkurranse om plassene. De som kommer med til første verdenscupbolk er i en god posisjon til å kunne kapre mesterskapsplasser. Sånn sett er det ikke så dumt med et distansemesterskap før første verdenscupstevne der alle løpere er på hugget for å teste seg samt å komme med videre. For all del har noen løpere skjermet status, men slike vurderinger og spekulasjoner er en klar oppgave for en kommentator. Jeg velger meg oktober. NM enkeltdistanser er viktig som uttaksstevne. Man kunne tenke seg et Mesterskaps-uttaksstevne i desember, men da er sjansen større for at løpere sparer seg før viktigere oppgaver fordi de er forhåndskvalifiserte. Det nåværende Kvalifiseringssystemets forbannelse. Det er ikke fornuftig/interessant med rene «amerikanske» interne uttak i Norge. Spørsmålet er derfor hva man vil med et NM: skal det være en intern greie og et tilbud til de nest beste, eller skal man bruke det som en intro og kick-start før årets sesong? De nest beste har fortsatt NC (som det går an å gjøre noe mer av) og kunne dessuten kompenseres med å legge NM-allround og -sprint på tampen av sesongen.
Helst ville jeg altså sett et annet kvalifiseringssystem hvor man kjempet om personlige VM-plasser via verdenscupen i en todelt sesong. I den modellen ville NM-enkeltdistanser gått av stabelen sånn cirka i begynnelsen av januar. Et antall norske verdenscupplasser til fordeling — fortsatt ikke amerikansk uttak, men hakket mer interessant fordi de kvalifiserte kjemper om VM-plasser.
Nuvel, nå skal jeg ikke mase mer om akkurat det her og nå. 🙂
Jeg syns det er dumt med et distansemesterskap før første verdenscupstevne. Hva er det godt for, egentlig? En norgescup fungerer akkurat like godt som uttakskonkurranse. Et mesterskap bør forbindes med media- og publikumsinteresse og ikke gjemmes bort i oktober. Erfaringene vi har gjort med slike høstmesterskap tilsier ikke at det vekker noe mer interesse enn en vanlig norgescup. Dessuten er ikke et mesterskap bare til for toppløpere som kjemper om verdenscupplasser. Løpere som er på internasjonalt nivå, har mange konkurranser å se fram til etter oktober, mens for andre som vi håper å få opp på det nivået, er sesongen halvferdig etter oktober, og det er ikke særlig stimulerende. Mange løpere har også lite istrening i oktober, og det er mye bedre å delta i et NM når man er i form til det.
«Tre VM per sesong er ett for mye, to er passe» – hvorfor det? Vi har hatt tre VM per sesong siden 1996, hva har det vært til skade for liksom? I prinsippet er det jo ett VM, det bare fordeles på flere arrangementer av praktiske grunner. Som er like gyldige som i 1970 eller 1996. Vi trenger flere skøytehelger, ikke færre.
Jeg er altså ikke hakkende uenig i det du sier om plasseringen av NM-enkeltdistanser. 🙂
Jeg er opptatt av kvalifiseringselementet til internasjonale oppgaver og den betydningen en omlegging vil kunne utgjøre. En interessant struktur internasjonal gir ringvirkninger nasjonalt. Direkte og indirekte. Hva skaper media og publikumsinteresse? Erfaringer fra NM lagt til oktober må vektlegges, men man må også ta med i beregningen at TV2 var på nippet til å ville sende «super-NM». Hvorfor interesse for sendinger akkurat nå i 2022? Lobbyvirksomhet, de kvinnelige «influencerne», at Norge har en veldig lovende gruppe løpere på gang, at TV2 har flere sendeflater å fylle? TV2 signaliserte ifølge Evensen interesse for å sende NM og NC kommende sesong. Hvor reelt det er vet jeg ikke. Hvor stor betydning har tidspunkt i sesongen for viljen til å sende? Hva har konkurranseformer og formater å si? Osv.
Tre VM betyr at det ene mesterskapet slår det andre ihjel. Positivt å slå sammen sprint-og allround. Tre VM på tre ulike kontinenter kan ikke lure publikum til å tro at vi snakker om ett VM. Kanskje burde man derimot åpne opp for en mulighet for arrangør(landet) av «sammenlagt-VM» til å la VM gå over to påfølgende helger?
Ja til to VM hver sesong.
Kan du begrunne hvorfor du mener at tre VM betyr at det ene mesterskapet slår det andre i hjel, mens to VM ikke betyr det? Eksakt hvilke ihjelslåtte mesterskap kan du vise til i perioden 1996–2020?
Det er ikke noe poeng å gå igjennom noe slikt år for år. Det er ikke ment bokstavelig. Mer i retning av at de SVEKKER hverandre.
Et sprint-VM i Chanchun eller et allround-VM i Calgary hadde hatt bedre av å være samlede mesterskap. Det er foreløpig litt tidlig å konkludere, men jeg mener at erfaringene så langt ved å slå sammen sprint- og allround-VM er positive. Mesterskapet får mer tyngde. Det er noe med at tradisjonelle sprint-land — motsatt allround-pregede land som Norge — «tvinges» til å vie den andre konkurranseformen oppmerksomhet også. Et sprint-VM i Asia som ikke får oppmerksomhet i Norge eller asiater eller amerikanere som ikke bryr seg om (kamp om) kvoteplasser til et separat allround-VM bidrar ikke til å styrke skøytesporten totalt sett. En full tribune under sprint-VM i Changchun svekker allround-VM hvis inntrykket samtidig skapes av at allround ikke betyr noe i mange land. Distanse-VM har den styrken at den har med hele spekteret av distanser. (For å trekke linjene ennå lenger tilbake, så mener jeg at skøytesporten også ble styrket den gangen man slo sammen mesterskap for kvinner og menn. Utslagene av slikt kan av og til fremstå litt klarere etter noen år).
Det med at mesterskap svekker hverandre kan heller ikke frigjøres fra hvordan terminlista som helhet er utformet, med løpere som «shopper» hvilke verdenscupløp og -stevner de trenger å delta i, verdenscupfinalens nærhet til mesterskap, og mesterskaps nærhet til hverandre. Kun under OL av de store stevnene får man (jeg) en lett jobb med å holde oversikten over startberettigde løpere som trekker seg. Distansers nærhet til andre i distansemesterskap slår hverandre også litt i hjel forresten. Jeg bør presisere: Jeg mener at distanse-VM og «Samalog-VM» hadde hatt godt av å plasseres relativt langt fra hverandre i tid. Verdenscupen består kun av lagøvelser og enkeltdistanser og bygger opp mot distanse-VM. Allround og sprint-VM blir påheng. Men tross alt er to mer ryddig enn tre. Skøyter er enkeltdistanser og sammenlagt. Hadde man delt sesongen i to hvor hver halvdel kulminerte med hvert sitt VM ville flere land brydd seg om (kamp om) kvoteplasser til allrounddelen i et «samalog»-mesterskap. Det er ingen ny debatt hvorvidt allround-VM har blitt skadelidende på grunn av innføringen av distanse-VM. Sprint-VM for den delen. Distanse-VM på sin side hadde hatt godt av å gå over litt flere dager enn i dag. For verdenscupen kan det innvendes at det også krydrer stevner at løpere foretar prioriteringer, men man bør samtidig finne løsninger som sikrer seriens prestisje.
Noe av de samme forholdene omtalt over her gjelder også nasjonalt, men her går det vel an å tenke seg løsninger for å skille sprint- og allround-NM litt i tid. Man får vel gjøre det som gir et best mulig tilbud til løperne, seniorer og juniorer, og ta hensyn til hvilken modell som gir størst publisitet.
Beklager langt innlegg… håper dere skjønner hvordan jeg tenker.