Et skøyteeventyr fra nord

Skøytesprinteren og skøytelederen Leif-Harry Hansen har kommet ut med bok. Boka har fått tittelen «Skøyteeventyret. God – bedre – best… når det gjelder som mest!»

Hansen tar oss med på en reise gjennom egen skøytekarriere som startet da han var en godt voksen mann, i førtiårene. Som de fleste i sin generasjon (Hansen er født i 1944) var han med på skøyteleiken i unge år, på tilfrosne jorder, elver og tjern. Han fulgte med på radiosendingene, og skapte seg heltebilder av tidens store stjerner, som Hjalmar Andersen, Roald Aas, Kuppern og Grisjin.

Men sin første idrettskarriere hadde han som friidrettsutøver der sprinten var hans spesialitet. Han oppnådde så god tid som 10.8 på 100-meteren, og hadde også en lang periode som trener for ulike friidrettsgrupper i de nordligste landsdeler.

Stimulert av S-ene og Kuppern
I boka forteller han om sine første forsiktige skjær på skøyteisen i midten av 1970-åra. Begge sønnene til Leif-Harry Hansen var med i Tromsø skøyteklubb, og far blei med på noen av treningsøktene. Et besøk av S-ene på den lokale banen i Tromsø stimulerte både de yngste, og den litt eldre garde til mer satsing. For Hansen blei det ikke alvor i skøytetreninga før kunstisbanen i Tromsdalen ble åpnet i 1986. Da ble det mer stabile forhold, og det vokste fram et miljø av godt voksne karer som hadde det sosialt, samtidig som de trente. Samme året som banen i Tromsdalen ble åpnet, satte de i gang en skøytekarusell, som en parallell til en lokal joggekarusell, der mosjon og sosialt samvær stod i fokus. For å skape blest om karusellen inviterte de Knut Johannesen opp til det første arrangementet. Kuppern kom og gav arrangementet en god start. Kuppern stilte også opp i et løp mot Hansen over 1200 meter. Han var ti år yngre enn Kuppern, men opplevde det som en stor seier at han greidde å passere målstreken foran idolet. Kanskje var det grunnlag for å gå videre, og være med i konkurranser utenfor egen «leikegrind»?

Verdensrekorder
Boka Skøyteeventyret tar oss med videre i en skøytekarriere som ble både ærerik og lang, selv om den altså startet seint. I første delen av boka får vi være med på en rekke skøytestevner både innenlands og utenlands. Starten på den seriøse skøytekarrieren var det nord-norske mesterskapet i sprint for veteraner som gikk i Harstad vinteren 1990. Årene etter ble det deltagelse både i norske og iinternasjonale mesterskap. Leif-Harry viste tidlig et betydelig talent for de korte distansene, og under NM for veteraner i Vikingskipet i 1994 fikk han virkelig vist hva som bodde i ham. Han vant sitt første NM-gull på 500-meter, og satte norsk rekord i sin klasse med 43.1, i et løp der han passerte de første 100-metrene på 10.8, sekunder! Også i internasjonale mesterskap hevdet han seg helt i toppen i sin klasse, og i årene framover satte han flere verdensrekorder på 500 meter etter som han klatret oppover i aldersklassene. Blant hans sportsmeritter kan nevnes: Ni verdensrekorder, tre gullmedaljer og fem sølvmedaljer i sprint-VM for veteraner, 21 distanseseire på 500 meter i VM sprint for veteraner.

De gamle heltene
Leif-Harry Hansen er en god forteller. I omtalen av den aktive karrieren beretter han om sine mange reiser til utlandet, til skøytemetropoler som Inzell, Davos, Salt Lake City og Calgary. Han beskriver anleggene og omgivelsene rundt, slik at vi som lesere ser omgivelsene og arenaene for oss. Dette er noe av det mest verdifulle med boka. Gjennom beskrivelsene av skøytestedene skinner en livslang og ekte fascinasjon for skøytesporten og sportens gamle helter. Når han vandrer rundt i skøytebyene, lever han seg tilbake i gamle skøyteminner og ser for seg at han rundt neste hjørne kunne ha møtt en Ivar Ballangrud, en Sverre Farstad eller Evgenij Grisjin. Vi skjønner også gleden han føler ved å oppnå de samme tidene som de gamle skøyteheltene oppnådde. En periode var han god for tider rundt 42 blank, og han krøp til og med under med en personlig rekord på 41.9, bare ett tidel bak Hans Egnestangens legendariske verdensrekord. Ikke verst av en mann langt oppe i 50-åra.

Av og til kan reisebeskrivelsene bli noe vel detaljerte, når han forteller om vansker ved dokumentkontrollen på flyplasser og hengir seg til landskapsbeskrivelser på vei til og fra arenaene. Men de nevnte glimtene inn i de sagnomsuste «skøytemekkaene», og koplingene til de gamle skøyteheltenes prestasjoner, gjør at man gjerne leser videre i boka som er i stort format og inneholder 222 sider ispedd mange flotte fargebilder, de fleste fra Hansens turer med skøytene i bagen.

Aktørperspektivet
Det var ikke tilfeldig at Leif-Harry Hansen oppnådde de resultatene han gjorde. Han har vært systematisk og strukturert som en toppidrettsutøver i treningsopplegget sitt. Han forteller selv at bakgrunnen hans fra friidrettsmiljøet kom ham til nytte også som skøyteløper. Har var Stein Johnsons tanker kjent allerede før skøyterevolusjonen i 1963. Hansen nevner idrettspsykologen Willy Railo og hans motto og forelesningsserie; Best når det gjelder. Leif-Harry Hansen ofrer en del spalteplass på sine treningsmetoder og treningsteori. Med sin bakgrunn som pedagog hever han fram det såkalte aktørperspektivet. Som Per Ivar Moe vektlegger Hansen betydninga av at utøveren selv er seg bevisst de valgene som tas for å forme et optimalt treningsopplegg. Den sterkeste motivasjonen kommer innenfra. Hansen skriver: «Trenerne i moderne toppidrett sin viktigste oppgave, er å gjøre de aktive til selvstendige mennesker som handler kunnskapsbasert i sine målrettede prosesser.»

Striden om Mueller
Samtidig med at han var midt inne i sin egen karriere som veteranløper, engasjerte også Hansen seg som idrettsleder og organisator. Han var ved flere anledninger leder i arrangementskomiteer for store skøytestevner, og han ivret for anleggsutbygging i egen region. Dette var et engasjement som førte ham inn i anleggskomiteen i Norges Skøyteforbund. Da striden rundt Peter Mueller raste som verst i skøytemiljøet, rundt 2009, engasjerte han seg der også. Han reagerte sterkt på det som kom fram om Peter Muellers måte å forholde seg til enkelte av utøverne på, særlig «overfor enkelte løpere litt utenfor den indre kjernen i elitegruppa», som Leif-Harry Hansen uttrykker det. Han gikk i bresjen for en aksjonskomite for å få ryddet opp i saken, og få til vedtektsendringer som gjorde at den idrettsfaglige kompetansen ble styrket i skøytestyret. Han utfordret valgkomiteens kandidat til ledervervet i styret i NSF, men aksjonskomiteen fikk ikke flertall. De var derimot fornøyd med at det nye styret, med president Vibecke Sørensen i spissen, fjernet Mueller fra trenerstillingen slik at freden igjen kunne senke seg i skøyteleiren.

Imponerende innsats

Det kommer ikke fram mye nytt i boka Skøyteeventyret, og den som venter å finne mye nasjonal skøytehistorie i boka vil nok bli skuffet. Men her er friske ansatser og vilje til å se på nye muligheter. Hansen tar blant annet til orde for å prøve nye sprintdistanser, 300 og 700 meter. 1000 meter mener han er for langt for de spesialiserte sprinterne, mens de to alternative distansene kan gjennomføres uten at sprinterne møtte den anaerobe veggen. Hansen forteller også om visjonære anleggsprosjekt han har vært involvert i, for eksempel kombinasjonen svømmeanlegg og ishall i Tromsø. Men dette er i første rekke historia om en person med en usedvanlig vinnervilje og et unikt talent for de raske og eksplosive sportsdisipliner. Hva det kunne ha blitt til av denne skøytekarrieren om den hadde startet noen tiår før, er vanskelig å vite. Men om ikke Leif-Harry Hansen kom helt til toppen av skøytesportens æresgalleri, har han lagt ned en innsats det står respekt av. Hadde alle skøyteregioner i landet hatt slike ressurspersoner, hadde den stolte norske skøytekulturen gått en lys framtid i møte.

Boka er gitt ut på eget forlag og kan bestilles fra forfatteren eller bokhandler i Tromsø:

Bokhuset Norli,
Storgata 86,
9008 Tromsø

Tlf. 77683036 / 913 48 436

NB! Begrenset opplag.

(skrevet av E. Høidal)

En kommentar om “Et skøyteeventyr fra nord

  1. Ja 1000 m er for lang for eksplosivitet, og første ytre og siste ytre er en stor ulempe.
    Regner med at han gikk over til klappskøyter etterhvert og forbedret persene etterhvert som han ble eldre.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.