Engasjementet rundt norske skøyteløpere er heldigvis fortsatt stort. Denne vinteren har mange vært skuffet over de norske resultatene. Men hvordan oppleves dette engasjementet for dem  «på innsida»? Dette får vi vite mer om i denne signerte artikkelen.

Hei, da har jeg akkurat kommet hjem fra en spennende og lærerik reise til Salt Lake City og Calgary!

• Verdenscupen 2019/20

Jeg må ærlig innrømme at jeg er litt skuffet over egne resultater denne vinteren. Jeg hadde en veldig god sommer med mye bra trening, og jeg har i grunn følt meg i bra fysisk slag nesten hele vinteren. Jeg har slitt teknisk i år, og jeg klarer ikke å leke meg på isen på samme måte som i fjor. Bortsett fra duppen i form rundt juletider så har jeg følt meg stabil, uten de særlig høye toppene.

Når det er sagt så drar jeg med meg utrolig mye god erfaring fra dette året, og jeg tror jeg er bedre rustet til en ny sesong.

• VM enkeltdistanser: Med på laget, men ingen løp…

Det er en utrolig morsom gjeng å reise på tur med, men jeg er drevet av resultater, og da er det selvsagt kjipt å se at man ikke er god nok til å få lov til å gå. Jeg var reserve til både 1500 m og lagtempo, så jeg måtte trene som om jeg skulle gått løp, for å være klar hvis jeg plutselig skulle få plass på en distanse. Det er egentlig det største minuset med slike turer. Man gjør seg klar hver dag, og hvis ingen er syke eller trekker seg på løpsdag så har man egentlig forberedt seg på noe som aldri skjer, og man mister belastningen/treningen man kunne gjort.

• Synspunkter på diskusjonen/kritikken av de norske resultatene?

Det har ikke vært noen særlig god sesong for oss på landslaget, og vi er like klare over det som supporterne våre. Det er flere grunner til at det har gått som det har gått, og jeg kan love at vi gjør ALT vi kan for å snu det. Dessverre er toppidrett sånn, det er brutalt å kjempe om å være best.

Jeg synes det er godt å se at så mange er så engasjerte, det viser at folk bryr seg, og jeg håper det vil fortsette fremover, både ved gode og dårlige resultater.

En ting jeg synes det har vært vanskelig å følge med på, er all den tøffe kritikken Bjarne Rykkje får alene. En landslagstrener har selvsagt utrolig mye ansvar for et lag, og det er helt riktig at det er noe feil når vi jevnt over presterer for dårlig, men det er et VI der. Vi er et lag, bestående av løpere, trenere, ledelse. Skader, økonomi, treningsfasiliteter; alt dette påvirker hvordan vi presterer.

Bjarne er den mest dedikerte personen jeg kjenner, og det er ingen som gjør mer enn han for å snu situasjonen vi nå er i. Han ofrer alt utenfor skøyter, og brenner intenst for at hver løper skal bli bedre. Det hadde vært enkelt for meg å skylde på at opplegget til Bjarne er dårlig, og at det er det som er grunnen til at jeg ikke har gått raskere, men det er langt fra sant. Alle på laget må ta en titt på seg selv, og så må vi prøve å reise oss igjen.

Bjarne Rykkje, landslagstrener allround.

• VM på Hamar

Jeg blir ikke tatt ut til VM Allround på Hamar, og det er jeg dypt skuffet over. Å få gå løp foran 20 000 nordmenn er noe jeg har drømt om hele sesongen, og det er tungt å innse at det ikke blir noe av.

Jeg må ta en liten oppsummering, nå som sesongen min i grunn er over. Jeg håper å stille til start i NM og på rekordløpet i Stavanger, men det er vanskelig å sette nye mål for denne sesongen nå som mine viktigste løp er gått.

Så vil jeg avslutte med å minne folk på at det viktigste fortsatt gjenstår, sett med norske øyne. Nå som både Pedersen og Lorentzen viser solid bedring i form så kommer det til å bli en utrolig morsom helg på Hamar om to uker! Jeg håper alle vil bidra til å gjøre dette til en folkefest, så kan vi heller ta en vurdering når sesongen er over.

Heia Norge!

Bilder: EF Sportsfoto.