En oppsummering av sju år med fellesstart

Hvem er de nå egentlig – disse som deltar i fellesstart på skøyter, spurte en klok mann oss forleden. Er det de som ikke greier å hevde seg i noe annet – en trøsteøvelse, så å si. – Eller er det rett og slett bare enda en øvelse som den «vanlige gjengen» av enere bruker til å samle penger og medaljer?

Vi kan vel røpe med det samme at svaret på dette spørsmålet er langt fra entydig. Her får man egentlig kun et ærlig forsøk på å nærme seg denne materien på en nysgjerrig måte. Har noen av leserne et ønske om å se saken fra litt andre perspektiver enn det vi har valgt, så vær så god og gi oss beskjed! Vi er mer enn åpne for en del 2 av denne artikkelen også.

Fellesstart ble innført som en offisiell verdenscup-øvelse til sesongen 2011/12. Siden 2015 har man kjempet om VM-medaljer på fellesstart, og fra 2018 kan man til og med konkurrere i en olympisk fellesstart. «Fellesstart har kommet for å bli,» som noen ynder å si. Akkurat det spørsmålet skal vi la ligge i denne omgang.

Vi har sett nærmere på hvilke løpere som deltok i fellesstarten i den første verdenscup-sesongen, og vi har også sett på situasjonen nå sist, altså i 2018-sesongen. Vår gjennomgang starter med klassen for menn, og så ser vi på kvinnene mot slutten av denne artikkelen.

 

Menn: Få «stjerner» kaprer mange poeng

I 2012 var det til sammen 42 løpere som prøvde seg på fellesstart i verdenscupen. For å få et inntrykk av hvem disse var, har vi sett på Skøyterankings lister over den sesongens beste løpere, dvs. de 125 løperne som greide å ta rankingpoeng på tradisjonelle olympiske distanser eller sammenlagtmesterskap. Vi har videre inndelt disse løperne i 20 «toppløpere», 30 «veldig gode» og 75 «gode».

Det viser seg at interessen for å delta i fellesstart var nokså høy blant de beste løperne i 2012-sesongen: faktisk opp mot 40 %.

Figur 1 viser fordelingen av de 42 fellesstarterne i 2012. Vi ser at sju av disse var «urankede», eller rene fellesstart-spesialister om man vil (gul farge på figuren).

Går vi så videre, og ser på hvem som kapret poengene, er inntrykket enda sterkere: De to gruppene med de antatt sterke løperne vant hele 75 % av verdenscup-poengene i fellesstart denne første sesongen. Eksempler på løpere som greide å hevde seg i fellesstarten i 2012 er kjente navn som Contin, Bergsma, Kuck og Lee Seung-hoon.

Figur 2 viser poengfordelingen i fellesstart-cupen 2012.

figur 1 og 2.png

Så går vi seks år fram i tid, til 2018. Interessen blant de antatt beste løperne for å delta i verdenscupen har visnet nokså betraktelig; nå er det bare hver femte rankede løper som har minst en deltakelse i fellesstart i løpet av sesongen.

Når deltakerlistene for fellesstarten er blitt noe større siden 2012, skyldes det dermed at mange av navnene er langt fra å gjøre seg bemerket i tradisjonell parstart: Kay, Jean, Vidondo, Due-Schmidt, Kopriva etc. Figur 3 viser fordelingen av deltakere i 2018.

Ser vi derimot nærmere på hvem som faktisk hevder seg i fellesstart i 2018-sesongen, viser bildet seg å være radikalt annerledes (figur 4). De få gode løperne som deltar i fellesstart er langt bedre i gjennomsnitt, og en forholdsvis stor andel av verdenscup-poengene tilfaller derfor disse løperne. Dette gjelder spesielt gruppa «veldig gode løpere» – vist med oransje farge i figuren – der sju mann tar hele 127 verdenscup-poeng i gjennomsnitt.

figur 3 og 4.png

Noen foreløpige konklusjoner etter sju år med fellesstart i verdenscupen blir dermed:

  • Interessen for deltakelse i fellesstart går ned blant de tre gruppene med «kvalitetsløpere»
  • Interessen blant løpere uten «kvalitet» stiger sterkt
  • Fellesstarten domineres fortsatt i stor grad av løpere som er gode på tradisjonelle skøytedistanser

 

Kvinner:

Den første sesongen med fellesstart var det kun 24 kvinner som prøvde seg i et av de tre verdenscup-løpene. Interessen varierte mellom 13 og 20 % hos de løperne som var på Skøyterankings lister. Forholdsvis mange av fellesstart-deltakerne i verdenscupen var ikke «kvalitetsløpere». (Figur 5).

Ser vi videre på figur 6, legger vi merke til at de sistnevnte løperne også tok godt for seg av verdenscup-poeng – hvilket står i kontrast til bildet blant mennene. To gode eksempler på rene fellesstart-spesialister denne første sesongen er nederlenderne Mariska Huisman og Foske van der Wal. Dette er løpere som aldri har deltatt i et «vanlig» verdenscup-løp.

figur 5 og 6.png

Over til 2018-sesongen, hvor vi for det første ser at antall deltakere har økt ganske betraktelig. Men økningen skyldes ene og alene løpere som ikke hevder seg ellers. Både blant kvinnene og mennene utgjør dermed slike løpere mer enn halvparten av de som stiller opp i fellesstart. (Figur 7). De forholdsvis få deltakerne som også er gode på andre distanser, er likevel med og preger resultatlistene i fellesstart – slik at gruppen «andre» ikke dominerer like mye når det gjelder antall poeng (figur 8).

figur 7 og 8.png

Noen foreløpige konklusjoner vedr. fellesstart for kvinner:

  • Forholdsvis mange nye løpere har kommet til i løpet av de første sju sesongene
  • Mange av de nye løperne er forholdsvis svake, både i parstart og fellesstart
  • Interessen for fellesstart blant «kvalitetsløpere» ligger stabilt rundt 20 %

 

Fellesstart-vinnere i verdenscupen 2012-18 (mer enn én seier)

(Menn)

Lee Seung-hoon (KOR) 8

Bart Swings (BEL) 4

Arjan Stroetinga (NED) 4

Andrea Giovannini (ITA) 3

 

(Kvinner)

Irene Schouten (NED) 7

Kim Bo-reum (KOR) 5

Ivanie Blondin (CAN) 4

Mariska Huisman (NED) 3

Claudia Pechstein (GER) 3

Martina Sablikova (CZE) 2

Francesca Lollobrigida (ITA) 2

(kilde: SpeedskatingStats)

 

Fellesstart i verdenscupen 2018/19

Det gås 16 runder i både dame- og herreklassen. Det er tre innlagte sprinter underveis, men de fire beste over målstreken vil alltid være de fire beste på resultatlista.

Hvert land kan stille maks to løpere i fellesstart. Deltakelse i fellesstart krever at man har oppnådd tidskravet på minst en individuell distanse. Fra hvert land kan likevel én løper stille som ikke har oppnådd tidskravet. Da gjelder et snillere tidskrav på henholdsvis 2.10 for kvinner og 1.57,5 for menn (1500 m).

(kilde: ISU.org)

 

Illustrasjonsbilde øverst: fra Facebook.com/ssktoten

7 kommentarer om “En oppsummering av sju år med fellesstart

  1. Fin oversikt!
    Jeg mener hurtigløp på skøyter lever fint med fellesstarttilveksten. Jeg er blitt gladere i den etter hvert. Fra tilskuerståsted er svakheten primært problemer med å ha oversikt underveis, samt at det virker en aning skummelt for utøverne. Utover det, så står det klart at du vinner ikke en fellesstart på WC-nivå uten at du er en temmelig god hurtigløper! Et annet plussmoment er at utøverne synes å trives med disiplinen, jfr. smil og gratulasjonskultur etter målgang. En sånn atmosfære styrker tilskueropplevelsen, og står dessverre i kontrast til tradisjonelt hurtigløp. Der utøverne ter seg som surpomper.
    Så jeg er villig til å se på massestart som en berikelse for sporten. Jfr. sykkel: Fellesstart har størst prestisje der (tror jeg), men temporitt (singelstart) lever side ved side. De beste temporytterne er ikke de samme som vinner fellesstartene. I langrenn er det mye av det samme: Noen løpere er relativt sjanseløse i fellesstartkonkurranse, men er i favorittsjiktet når det er individuell start. Men variasjonsspekteret fungerer godt sammen. Jfr. også sprint på ski:
    «Verdens beste kvinnelige langrennsløper» (TJ) er sjanseløs her. Kort oppsummert så synes jeg fellesstart/massestart virker positivt inn på hurtigløpsmiljøet! Men det er ikke sikkert at øvelsen har funnet sitt endelige, optimale format.

    Liker

    1. Dette er en øvelse som historisk ble avvist etter OL i 1932, men som har hatt en viss renessanse – nærmest mot alle odds. Statistikken sier meg ikke så mye, men jeg tror at stikkordene er Lee og Nederland, det er de to faktorene som legitimerer øvelsen – både sportslig og overfor media. Lee er en tilfeldig forekomst, mens Nederlands suksess skyldes landets særstilling, at de har et overskudd på gode skøyteløpere – noe som igjen peker på svakheten ved øvelsen, at det egentlig er en lagsport, som sykling, og det er få andre nasjoner som kan stille et lag. Sluttpoenget til Rædergård – at øvelsen ikke har funnet sitt optimale format – er derfor det viktigste.

      Liker

  2. Sesongen 2018 var preget av OL og jeg tror ikke den er representativ for utvikling av deltagelsen i fellesstart. Fellesstart trekker en del nye løpere til skøytesporten fra inline og shorttrack. På herresiden har man begynt med semifinaler (foreløpig ikke for kvinnene denne sesongen). Dette gjør at belastningen blir stor hvis man også skal gå lagtempo og 1500/5000m, noe som utelukker noen av de beste distanseløperne. Litt typisk at Norge ikke har satset såmye på øvelsen ennå. Vi er jo som kjent ganske tradisjonsbundne. Jeg synes i hvert fall øvelsen er meget spennende og håper den er kommet for å bli, men er antagelig ikke ferdig utviklet.

    Liker

    1. Ja, det virker som et enten eller – at de som satser på å vinne nye hundredeler på en distanse ikke kan bruke opp energien med å konkurrere i felt. Likevel mener jeg skøyteklubbene og NSF kan ha et stort rekrutteringspotensiale, og bedre ta vare på de nest beste, ved å fokusere mer på fellesstart for yngre løpere. Men de nest beste er kanskje ikke interessante nok, har sporten et kulturproblem her?

      Liker

  3. Så lenge fellesstart ikke går ut over de tradisjonelle øvelsene, synes jeg det er bra at den har kommet med. Spennende er det også. Dessuten har løpere fra «nye» nasjoner hevdet seg godt av pg til iallfall, og det er veldig positivt. Alle vil vel ha med flest mulig land går jeg ut fra.

    Liker

  4. Jeg synes fellesstart er svært positivt fot utviklingen av skøytesporten. At det er de beste på individuelle distanser som ikkje vinner felleststarter må være berre positivt. Kan synes som at fellesstart gjør at flere nasjoner hat mulighet til å hevde seg. Kan og synes som at forholdsvis ukjente løpere som hevder seg på fellesstart på sikt blir bedre på individuelle distanser. Å få flere nasjoner og løpere som hevder seg vil være positivt for skøytesporten. Som andre har nevnt kan nok fellesstarten videreutvikles. Sjøl synes eg det er underlig at løperne går i oppvarmingsbanen. Med indredvinger ville ikkje belastningen bli så stor. Med fleire deltagere kunne det være ein ide med for eksempel 4 heat med 10 løpere i kvart heat der de 2 beste går til finale samt de 2 beste tidene(samme system vi finn i langrenn). Innledende heat da uten spurtrunder. Det finnes sikkert andre og bedre forslag.

    Liker

  5. Takk for kommentarer! Nå var det ikke en hensikt å lage noen «for/mot» diskusjon, men det er kanskje uunngåelig.

    Jeg skal bare kommentere et utsagn som jeg ser på som noe av en myte:

    «Å få flere nasjoner og løpere som hevder seg vil være positivt for skøytesporten.»

    Jeg mener at dette utsagnet i en gitt situasjon kan være sant. Det kan også være usant, nemlig hvis sporten tiltrekker seg løpere som ikke har noe som helst «naturlig» grunnlag (= vinter) i sitt hjemland, og/eller som ikke har noe annet motiv for sin deltakelse enn å kvalifisere seg for OL hvert fjerde år. Tilsvarende vil da gjelde for de hjemlige supporterne disse måtte tiltrekke seg – de blir «OL-supportere» hvert fjerde år.

    Slike løpere bidrar etter mitt syn først og fremst til å gjøre sporten som sådan mer uinteressant å følge med på.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s