Frem til nylig trodde jeg at det første mesterskapet jeg så hjemme, 7 år gammel, var VM i 1983, men jammen har jeg nå skjønt at jeg fikk med meg EM samme året, og jeg har hatt gleden av å se det igjen nå.
Mesterskapet var preget av svært ujevne værforhold, og dette utløste stor dramatikk på 500 meter. Jan Junell faller i første par i første indre, og drar med seg Yep Kramer. Dmitrij Botsjkarov starter fenomenalt, men makter ikke siste indre, og lider samme skjebne som Junell. Alle de fire norske har trukket siste indre, og blir også offer for de sterke vindkastene – både Falk-Larssen og Karlstad bare safer igjennom, mens Bjørn Nyland ikke har noe annet valg enn å stå i gjennom svingen. Øyvind Tveter blir overraskende beste nordmann.
Det artige med «gamle dager» var hvor mye jevnere og mer uforutsigbare løpene var. Eller var løperne bare mer urutinerte? På 5000 meter har både Hans van Helden, allerede da omtalt som en gamling, og Hans Magnusson initiativet i flere runder mot toppløperne Gustafson og Kramer, men sprekker så det synger og kommer ikke med blant de 16 beste.
Bjørn Nyland vinner overraskende 5000 meter, og dette skal gå inn i historien som hans beste mesterskap. Svenskene, som hadde fire løpere med i mesterskapet, har en grusom helg. Riktignok leder Gustafson etter første dag, men også Bengtsson snubler på 500 i tillegg til – i likhet med Junell – å gå katastrofalt dårlig 5000.
Etter 1500 er både Nyland og Falk-Larssen med i gullkampen mot Gustafson og tre nederlendere. Det var mest artig å se løperene som ikke kom med på 10.000 her. Vest-tyskeren Wolfgang Scharf ser ut som om han danser ballett på siste runde, før han endelig tryner på siste langside. En relativt utrent brite, Bryan Carbis, synes det er moro å være med selv om han havner over 100 meter etter makkeren. Øst-tyskeren Michael Hannig kan umulig ha gått mange løp, da han på vekslingssiden plasserer seg slik at han blir forbikjørt av Savolainen fra ytre, må reise seg helt opp, og dessuten merkelig nok blir forbannet på finnen.
Og Junell igjen da, som tror det er tjuvstart og stopper halvveis på første langside.
Van der Duim slår overbevisende Schalij i første par, og så er det Nyland. Han blir beklageligvis offer for hagl og vind opp mot 10 sekundmeter, ellers ville han mest trolig tatt mesterskapet. Har er det forøvrig kostelig å høre Bjørnsens raljeringer med «computeren». Ettersom parkamerat Botsjkarov falt på 500 meter, må han ta igjen ledende Yep Kramer med 880 sekunder på 10 000. Tenk så dum datamaskinen er som tror at det kan gå! Det kommer også noen kommentarer om «surr i huppen», et uttrykk jeg ikke finner igjen på Google, da det blir tull i rundetidene til Nyland. Skjermen viser rundetider mellom 4 og 67 sekunder.
Kramer er nesten like uheldig med været, og greier ikke å beholde et over 11 sekunders forsprang før 10 000 meter, men kniper sølvet fra Nyland. I likhet med VM samme året går han også her mot Falk-Larssen. Det er dette løpet jeg feilaktig husket som Falk-Larssens sagnomsuste 10.000 meter da han vant VM, for her i Haag er han helt ute av det, får rundetider helt oppe i 41.0 og blir tatt igjen med en runde.
Geir Karlstad redder litt av Norges ære og vinner den avsluttende distansen.
(Teksten er skrevet av H. Haraldsen og hentet fra «Forum for Skøytehistorie»)
Presseklipp: «Det hendte» prøver febrilsk å være negative, men greier det ikke helt!
Eg husker det ikke, men eg ser det må ha vært en stor ulempe å få første ytre. Med sterk motvind de første 100 kan første yttersving føles drøy, men med sterk medvind på vekslingssiden kom man opp i Calgary fart i siste indre som ingen mestret. Såvidt eg såg ble så å si alle par vunnet i siste ytre.