Om snaut ett år skal det konkurreres om olympiske medaljer i fellesstart på hurtigløpbanen i Gangneung. Dette er en historisk hendelse, tror du kanskje. Kanskje er du positiv, kanskje er du negativ, men tro ikke at dette er unikt i skøytehistorien. For da har du ikke hørt om Lake Placid, 1932.

Den legendariske radiokommentatoren Peder Chr. Andersen ga i 1946 ut boka «De olympiske leker gjennom 50 år». Blant mye annet interessant stoff finnes her også en inngående beskrivelse av både skøyteløpene og spillet i kulissene under «skandalelekene» i Lake Placid. De amerikanske arrangørene hadde lykkes i å få alle distanser avholdt etter prinsippet om fellesstart, og dette ble mildt sagt ikke tatt nådig opp av fra europeisk hold. Her skal vi bare ta med en del av Andersens maleriske konklusjoner:

«(…) Det var under den største tvil og ikke uten kamp at Norge lot seg representere i de olympiske hurtigløp, når det for disse var ‘fellesstart’. Finnlands Clas Thunberg oppga denne startmetoden som grunn til at han ikke reiste. Norges deltagelse hadde dog de største gagnlige virkninger for nasjonal hurtigløpssport. Norge oppnådde å få drept fellesstarten som konkurransemetode hvor det gjelder framtidige verdenskonkurranser.

Det var ikke én offisiell person i Lake Placid fra land utenfor det amerikanske kontinent, som ikke var på det rene med at løpenes avvikling ofte grenset til skandale, og at de av den grunn var nedbrytende for selve den olympiske idé. Dette var enstemmig oppfatning blant de medlemmer av den internasjonale olympiske komité som var til stede i Lake Placid og blant medlemmene av de forskjellige nasjoners skøytestyrer. Vi behøver av den grunn ikke å frykte for noen snarlig gjentagelse av Wienerkongressens beslutning om fellesstart i olympiader.

Det aller største var imidlertid ikke at Norge oppnådde å drepe fellesstarten. Det største var at Norge i det påfølgende verdensmesterskap oppnådde å overbevise de beste amerikanske skøyteløpere om parstartens store sportslige fordeler. I en fellesstart vil bare et par utvalgte stjerner formå å gjøre seg gjeldende. Det er således typisk at neppe noen ville ha nektet Jack Shea de olympiske gullmedaljer også på 5000 og 10 000, hvis han hadde fått lov av sitt forbund å starte også på disse distanser. Distansenes lengde har nemlig intet å si for avgjørelsen i typiske fellesstartløp.

Resultater OL 1932 (SpeedskatingStats)

Den fellesstart Norge praktiserte i 1931 og 32 som fortrening for de olympiske konkurranser, hadde ingen likhet med den fellesstart nordmennene opplevde i Lake Placid. Mens de norske løpere og Thunberg i Oslo gikk inn for de best mulige tider og prestasjoner og hadde førerplikt etc, og publikum derfor opplevde virkelige skøytesensasjoner og kvalitetstider, så gir den amerikanske fellesstart praktisert etter den typiske ‘luremåte’ kun rom for unfair taktikk og sneglefart som er den rene hån mot ordet ‘hurtigløp’. Man spenner ikke hurtigløpsskøyter på seg for å gå så sakte som mulig i 24 ½ runde. Da får i det minste løpenes lengde opptas til revisjon.

Det morsomme var imidlertid at amerikanerne i det følgende verdensmesterskap fikk virkelig smak for den européiske startmetode, og at de gikk inn for å plasere seg best mulig. Løpere som Schroeder og Taylor var her i verdens eliteklasse. Noe som bidro meget til deres sympati her, var respekten for Ivar Ballangruds rundeskjemaer og kunnskap om sin egen form og prestasjonsevne. Ballangrud satte i det følgende verdensmesterskap i Lake Placid opp rundeskjemaer for de 3 lengste løp med fiksert slutt-tid. Dette budsjett holdt han så overlegent at det enkelte ganger bare skilte tiendedeler i sluttiden. Han fikserte 2.25 på 1500 og brukte 2.24,8. For 5000 fikserte han 8.40. Han brukte 8.37,6. For 10 000 satte han opp 17.57 – han brukte 17.58. Ivar Ballangruds ‘skjemabudsjett’ fanget de amerikanske løperes største interesse. De fikk respekt for en idrettsmann som på is kunne tangere de beste Nurmis’ske mønstre. De fikk også respekt for ‘kampen mot klokka’ på isen.

Resultater VM 1932 (SpeedskatingStats)

Etter verdensmesterskapsløpenes avslutning uttalte Valentine Bialas, Edward Schroeder, Edwin Wedge, O’Neill Farrell og Edward Murphy seg alle sterkt rosende om det ‘europeiske system’s mange fordeler. De mente at stemningen blant USA’s skøyteløpere heretter ville vende seg mer og mer til dette system. Betegnende er det at man under hele verdensmesterskapets avvikling, med de mange par, ikke hadde en eneste protest eller hørte noen slags uttrykk for misnøye (…)»

       –       –       –      –     –      –       –      –      –       –

Så langt altså fra fellesstarten i 1932. Nordmennene greide å drepe fellesstarten, trodde man, men den gjenoppsto i verdenscupen i 2011, i VM enkeltdistanser i 2015, og i EM/OL i 2018.

Skøytehallen i Lake Placid (brukt til kunstløp og ishockey i 1932) ble senere oppkalt etter Jack Shea, olympisk mester på 500 og 1500 m i 1932.

 

Hele boka til P. Chr. Andersen kan leses hos Nasjonalbiblioteket! Stoffet om skøyteløp i OL 1932 står på s. 61-72 i del II.

 

(bildet øverst: fra lakeplacidoval.com)