En opptinet vinterdag i 1990, da jeg var 14 år gammel, var en av kameratene mine hjemme alene, da foreldrene hans var på hytta.
Det var spennende saker i barskapet, noe som vi visste at de voksne drev med, og vi hadde allerede planlagt å prøve å kjøpe sigaretter i kiosken nede på Bølerbanen, enda vi ikke var gamle nok.
Jeg inviterte to av de hjem, da var det VM på skøyter på programmet. Det var naturlig for meg å tilbringe lørdag formiddag med kakao og krem og 500 meter sammen med foreldrene mine. De to andre gutta synes jeg var treige, og stakk hjem for å finne på noe annet.
Greit for meg, jeg ville kose meg med mesterskapet etter å ha ofret forrige VM fordi at en annen kompis hadde Amiga og spennende dataspill, og ingen skulle ødelegge dette.
Dette var Ådne Søndrål sitt gjennombrudd, og han raste inn til andre plass på 500 meter. Vinneren var Ki-Tae Bae fra Sør-Korea. Før sendingen sluttet etter den første distansen, erklærte Bjørnsen at Søndrål hadde den moralske seieren på distansen, da koreaneren var en spesialsprinter som ikke hadde noe å gjøre i mesterskapet. Dette synes jeg var ufint av Bjørnsen, Bae hadde jo vært med tidligere og gjort en grei figur, og jeg lovte meg selv å gjøre all heiing som skulle til for å gjøre Bjørnsens spådommer til skamme.
Det mest spennende synes jeg var de sovjetiske løperne. Gjennom hele 80-tallet hadde de overrasket med Malkov, Bozjev, og Mozin, som kom ut av ingenting, og plutselig var helt i toppen. Jeg forventet en ny Guljajev. I dette VM hadde Geir Karlstad i et intervju med Aftenposten uttrykt stor overraskelse over at Sovjets tropp besto av fem løpere som ingen hadde hørt om.
Hallo? Klisjo og Radchenko hadde deltatt i ett mesterskap hver tidligere. Jeg, som fortsatt bare var et barn, fulgte bedre med enn Karlstad og Bjørnsen, tydeligvis.
I første par gikk Klisjo, og selv om den vanvittig irriterende forsikelsen på 5 sekunder blank for å vise rundetiden, skjønte jeg at han var i ferd med å gjøre et godt løp. Dessverre trynet han etter 3000-meterpasseringen, og ingen av de øvrige sovjetere klarte å kvalifisere seg. Dette ødela ganske mye for meg.
På 1500-meter ville jeg heie på Bae, som gikk i par med Eric Flaim. Flaim har jeg aldri likt, han var altfor fargerik, for selvsikker, selv om han slet seg gjennom distansene virket han uberørt, han hadde flakset seg til VM-tittel i 88.
Til Bjørnsens regelrette nedtråkking av Bae, fyren holdt jo ikke ut en 1000-meter engang i følge Bjørnsen, tok Bae ledelsen, og klarte faktisk til min glede å holde ledelsen inn til mål, men dessverre ikke komme seg inn på 10.000.
Dette var Koss sin første VM-tittel. For min del var det ikke så viktig at de norske løperne vant. Det var vanskelig å lese noen personlighet ut av de ulike løperne utenom de norske, som var i media hele tiden, men jeg synes at Peter Adeberg virket som en veldig sympatisk type.
Han ga alt på de lengre distansene selv med begrenset kapasitet, viste stor glede når det gikk bra, irritert kun på seg selv når det gikk dårlig, og takket alltid makkerne før og etter løpet uansett hvordan det hadde gått, i tillegg til å juble mot publikum.
(Teksten er skrevet av H. Haraldsen og hentet fra «Forum for Skøytehistorie».)
Bildet fra Skøyteboka 1990-91 er tatt av Torgrim Tønne og viser Ben van der Burg og Johann O. Koss; henholdsvis nr. 2 og 1 i VM 1990).