- Dette emnet har 21 svar, 2 deltakere, og ble sist oppdatert 02/02/2020 at 11:11 av
.
-
Innlegg
-
Jeg tillater meg å kopiere noe Kristian skrev i en annen link, noe jeg synes fortjener mer oppmerksomhet enn det kanskje fikk i linken Statistikk forumet.
Kristian skriver:Kjernen er naturligvis alltid tv-sendingene og formidlingen av denne, men tenk om noen kunne fått ansvaret for et ukentlig magasinprogram på Viasat! Eller hva med en Youtube-kanal? Hadde ikke trengt å vært så enormt fancy, men et konsept hvor man fokuserte på mye informasjon – oversiktlig, men i et relativt høyt tempo – hvor man plukket inn diverse folk for å belyse ulike temaer. Få folk nysgjerrige på hvordan skøytefolket lever (Hvem inngår i- , hvem trener, og trener med, de norske lagene? Hvor befinner lagene seg nå og senere? Hvordan opererer ANDRE land som Kina, Nederland, Russland? Hva er situasjonen på sesongbestelista i verden, og kommende konkurranseplaner for de norske? Hvilke grupperinger holder til i Salt Lake City? Hvilke multinasjonale treningsgrupperinger finner man i skøyteverdenen? Korte intervju med trenere. (Hva gjør du i dag Peter Muller?) Hvordan satser «rulleskøyteland»? Hvordan går det med lagtemposatsningen til Belgias kvinner? Hva går Danmarks forslag om et poengløp ut på? Hvem er for tiden i Thialf Academy? Fokus på skøytesportens regelverk. Stevner og resultater, kommende hendelser. Etc. Legg så til små, morsomme videoer så det hele ikke blir for tørt. Små videosnutter som så mange bruker tid på å se på nettet. Skøyterelatert hele greia.
Skulle altså ønske at det hadde vært et slikt program.
Her har Kristian laina opp hva programmet skal innholde. Det mangler bare en programleder og et et sted det kan sendes.
Et slikt program hadde vært utrolig artig. ikke bare for oss som følger med så godt vi kan, men for alle med en anelse interresse for skøyter. Det er ikke usannsynlig at andre som bare følger litt med, og som egentlig ikke aner at skøytesesongene er i gang lenge før det første verdenscup stevnet vil våkne. Disse ville ganske sikkert fått større interesse for sporten, og dessuten dratt andre med seg inn i denne delen av sporstverdenen. Jeg husker selv den gangen jeg ble dratt med inn i skøytesporten, og når man har kommet dit, kommer man ikke ut igjen. Heldigvis!Det er så mange nasjoner som har skøyteløpere, og sporten har de senere år også kommet til Sør-Amerika. Det er så mye å ta tak i for den eller de som kunne ha laget et slikt program, så det skulle ikke være vanskelig å fylle en halvtime eller mer en gang i uka. La oss si hver mandag, fra starten av oktober til sesongslutt. Hver eneste helg blir det gått løp, store og små stevner. Stort stevne i inzell denne helga, men hvem utenom menigheten vet om det. Om O. B. Farstad blir best i et uoffisielt sammendrag…… Ingen får vite noe om det. Men tenk om det hadde vært et slikt program som Kristian har skissert. Da hadde mange, og kanskje stadig flere avsatt denne halvtimen hver mandag for å få vite hva som skjedde på skøytebanen(e) denne helga.
Skulle ønske at.… det ja, det skulle jeg virkelig ha ønsket.Men skøytesporten er ikke helt som den var, og derfor har jeg noen flere Skulle ønske at…. punkter.
Her er ett av dem: Jeg skulle ønske at flere fikk gå siste distanse i allround mesterskapene. Det er for få som får gå den.
Skulle ønske at…. eller, jeg ser for meg at etter fire par på den avluttende distansen, kommer en kvartett til slutt. Den kvartetten består av løperne som ligger fra 9. til 12 plass i sammendraget.
I de fire første parene går de åtte beste i sammendraget. Man setter i par de som er nærmeste hverandre i tid på 5000 (3000 damer), men parene trekkes. Parekkefølgen trekkes. Trekningen blir spennende før siste distanse. Liker ikke at den som leder etter tre løp skal ha fordelen med alltid å få gå i siste. Når mesteren er kåret etter de parene, får vi en kvartett til slutt. Det vil ligge flere spenningsmomenter ved en slik kvartett. Tenk deg en løper som ligger på 8. plass etter to løp, men ser muligheter til å klatre litt i sammendraget hvis han (hun) slakker av et halvt sekund eller så på 1500 for å ta sikte på en 9. plass, for dermed få den lille fordelen med å gå i en kvartett, hvor du også vil ha tider å gå på. Komplisert? Skøytesporten har alltid hatt mange, noen ganger litt kompliserte regler, men de har har laget spenning. Nå er det oppsett, ikke trekninger på slutten av et mesterskap, og mye av spenningen er borte.
Løse tanker, men de er sådd av Kristians tanker om ukentlig magasinprogram.Takk, takk. Interessant det der med å avslutte med en kvartettstart. Kunne jo vært diskusjonsemne i et tenkt magasinprogram slikt også… Kvartettstart har vunnet innpass i både senior- og juniorverdenscup, samt i juniormesterskap – men ennå ikke i allroundmesterskap på seniornivå. Sikkert vært diskutert. Man kan faktisk sette verdensrekord i kvartettstart i «ISU Events» på 5000 og 10 000, menn og 3000 og 5000 for kvinner. ISU Events er verdenscup og internasjonale mesterskap. En føre var regel.
Tilsluttet meg et skøytemagasin, selv om jeg hadde sett det på nett (YouTube) før jeg så det på tradisjonell TV.
Jeg hadde heller sett den kvartett starten før de siste 4 par i allround. Det vil falle litt flatt etter, men før kunne det kanskje hjelpe med å bygge opp stemning til «finalen»
Til akkurat dette med 10000m «finale» i allround: Jeg har tidligere lansert gjeninnføring av 16 deltakere. De som er rangert som nr. 9-16 etter tre løp går først, i to kvartetter. Disse kjemper om nettopp disse plasseringene (9-16). Noe som forøvrig er meget ærerike prestasjoner i selveste VM skøyter allround!
Deretter avgjøres kampen om plassene 1-8 i fire stk. par.
Det er forskjell på å gå i par og i kvartett, så det synes ikke rimelig at noen skal kunne avansere utover niendeplassen etter siste distanse. Men en kunne altså risikere at noen i kvartettene fikk bedre poengsum enn de som er nr. 1-8 i sammendraget.
Åpenlyst fornuftig!
…man kan tydeligvis også sette verdensrekord på nevnte distanser i stevner som ikke er internasjonale mesterskap eller verdenscup. Jeg har prøvd å skjønne definisjonene litt for mange ganger. ISU Events og International Competitions later til å være samlebetegnelser og synonymer, mens man enkelte ganger spesifiserer hvilke typer stevner betegnelsene inkluderer. «Ordentlige» ISU Events er internasjonale mesterskap og verdenscup, mens man i samme åndedrag inkluderer internasjonale løp på et lavere nivå som er sanksjonert av ISU som International Competitions. Regelverket prøver også å trekke opp linjer mellom løp med stor og liten forbokstav (c og e). Passe vellykket.
(Som kjent hadde jeg gjerne også sett medaljeutdeling etter tre distanser. Litt forskjellig utformet, og gjennomført etter hvilken modell man benytter. Dette står ikke i motsetning til en utvidelse av antall par på fjerde og siste distanse ved hjelp av kvartettstart).
Det sitter nok langt inne å avvikle hele tieren som kvartettstart, men man kunne sett for seg 4 kvartetter med et forholdsmessig sterkere par i hver kvartett. Lista på 5000/3000 bestemmer hvem som møter hvem innenfor 4 puljer som baseres på sammendraget, og så trekker man kvartettrekkefølgen. La oss si at en og to fra 5000 er inne topp 4 i sammendraget, og at de i sin kvartett får de to best rankede 5000-løperne fra pulje tre. Det tror jeg ville blitt inspirerende for løpere som ligger 9-12 i sammendraget osv.
To kvartetter, altså 16 løpere på avsluttende distanse hadde selfølgelig vært det beste. Men det kan vi nok skyte alt vi har av hvite piler etter, derfor ønsker jeg meg foreløpig bare tilbake til 12 løpere, og altså EN kvartett. (Og den vil jeg ha til slutt).
Kan godt forstå at EinarR og sikkert mange andre rynker på nesa av at noen kan klatre i sammendraget ved å gå i en kvartett til slutt, men selv har ikke jeg betenkligheter om en sånn ordning skulle komme på banen, ser bare flere spenningsmomenter.
Nå er det slik at den som leder etter tre løp, går i siste par og har fordelen av å ha tider å forholde seg til. Altså slutt-tider han (hun) må holde seg innenfor. Mye artigere å se løpere kjempe om tider de må oppnå, tider som foregående løpere har oppnådd, og de må slå med så og så mange sekunder. Derfor ønsker jeg meg trekninger av parene, ikke oppsett med de beste i siste par.Men jeg ser også noe annet, rent arrangementmessig, ved å ha en kvartett til slutt.
Arrangørene vil se, (publikum også) at i de fleste tilfeller når det gjenstår noen runder i denne avsluttende kvartetten; ingen av dem vil blande seg inn i topp tre på 10 000 (5000 damer), og dermed kan blomstersermonien komme igang med en gang etter at siste løper er i mål. Dette gjelder selfølgelig i enda større grad sammenlagtlista og utdeling av medaljer og laubærkrans.Slik det er nå, når den beste skal gå til slutt, tar det sju lange og minst åtte breie, for ikke å si en evighet fra vinneren av hele mesterskapet har gått i mål, til han omsider finner veien til seierspallen både for siste distanse og sammenlagt. Unødvendig lang tid tar det.
Mange, deriblant jeg, gidder ikke å vente til det skal skje. Er sliten og «fornøyd» og har lyst hjem. (Kanskje jeg engang gidder å vente, hvis det blir norsk seier, svensk sølv og nordkoreansk bronsje).
Rent tidsmessig tror jeg at et allround stevne i stor firkamp, og 12 løpere får gå siste distanse, med kvartetten til slutt, ikke vil ta mer enn en noen få minutter lenger tid. Sammenlignet med bare 8 løpere på siste distanse. Mesteparten av tiden (det snaue kvarteret) denne kvartetten bruker, vinner man tilbake ved å kunne sette igang seiersermoniene med en gang siste løper er i mål.
I noen tilfeller kan kanskje pallen på distansen være truet, men tror ikke det blir hver gang.
Tidligere var det faktisk slik. De beste gikk i de fire første parene, og de som kjempet om plasseringer lenger ned, gikk til slutt. Det er ikke noe nytt jeg tenker på her. Det fungerte helt fint før. Kan ikke se at det ikke vil fungere igjen.Noen som så nyhetene på NRK på torsdag? Både Dagsrevyen og Kveldsnytt hadde sportsnyheter.
Det handlet mye om vintersport.
Sak om kinesere og skiskyting, med Bjørndalen som trener, dessuten smøre teknologi som kineserne ikke får vite hemmligheter om.
Så var det hoppsporten. En sak om et nytt talent, mager som de andre, som hopptreneren har store forventninger til.
Så var det langrenn, reportasje om en av våre beste som i disse dager kun driver og trener, spiser og sover, trener spiser og sover.
Han skal bli best.
Og deretter; så skal vi se på været.
Som ventet ikke et ord om at mange av verdens beste skøyteløpere går i et stort stevne i Inzell denne helga.
Jeg ønsker meg virkelig et slikt tidligere omtalt skøytemagasin på en eller annen kana så fort som mulig.Verdenscupen på skøyter er snart slutt. Det er bare to stevner igjen, og jeg sitter å trøkker på en følelse av at skøytesporten er ute på tynn is. Ikke liker jeg fargen på isen heller.
Når det eksempelvis spekuleres i om det kanskje kunne lønne seg å bli i B-pulja, og dermed i neste stevne nyte fordelen av raskere bane og kvartettstart, da er for meg fargen på isen feil for å si det sånn.Men… var det ikke spennende da, når gode løpere som Ivanie Blondin, Pavel Kulizhnikov eller noen andre av de beste gikk i første par på forskjellige distanser? Fikk en god tid, som ingen, eller svært få i senere par greide å slå? Jeg syntes det iallefall var veldig spennende. Langt mer spennende enn dette oppsettet hvor de beste går til slutt og vi samtidig får en ny løper i ledelsen etter nesten hvert par.
…. og i siste par får vi Jenny Wolf mot Sang Hwa-Lee. Sang Hwa-Lee møter Jenny Wolf i siste par. I siste par får vi nok vinneren, for da får vi Sang Hwa-Lee mot Jenny Wolf.Sånn var det på hver eneste 500 for damer i verdenscupen igjennom noen sesonger. Til slutt forsto selv ISU, at dette ble kjedelig, og innførte omsider trekning for de seks beste, de tre siste parene.
Men jeg mener at flere av parene bør trekkes. Langt mer spennende, og mye artigere.Jeg misliker også den evendelige spissinga av mesterskapene. Det er tak på antall deltagere, og her skal bare de beste gå. Altså ikke særlig rom for store overraskelser. Det blir forutsigbart, og mye av magien er borte. Jeg tror også det store skøytepublikummet har gitt opp å forstå hvordan denne spissinga, og garantert hvordan kvalifiseringa til EM og VM foregår. Det er ytters få som gidder å sette seg inn i alle reglene. Dysfunksjonelt kompliserte regler i følge Mjøsaman. (Helt enig).
Skøytesporten har fornyet seg. Vi har fått lagtempo, en kjempefin øvelse hvor vi også ser hvor glade løperene er når de har fått det til. Lagsprinten, den andre nyheten, en variant av lagtempo, jeg liker den også. Fart og dramatikk. Fellesstarten kan være underholdene å se på, men jeg er ikke glad i den. Har likevel akseptert at den får lov å være med for å si det sånn.
Men når det gjelder den av de «nye» øvelsene jeg liker best, lagtempo, så er lattelig og pinlig å se på at det kåres en verdenscup vinner i den øvelsen, når det bare har vært tre… 3…. konkuranser i nevnte gren. Det er dumt, enkelt og greit.. Det er som å bli cup mester i norsk fotball etter to kamper.
Hvorfor kan ikke denne øvelsen inngå i finalen? (Foresten, der er ikke mange som gidder å gå).Enkelt distanse VM ser jeg på som en viktig brikke i spillet hvis målet er å drepe denne sporten. Det er allround som er skøyter, og det burde forlengst vært innført i verdenscupen. (Emil må ha meg unnskylt, men det er allround som er skøyter). Sammenlagt stevner, gjerne med trekamp, altså få en sammenlagtvinner etter tre distanser, det hadde vært fint. Men dette kan jeg og de som er enig i denne tanken, bare glemme. ISU tenker enkeltdistanse.
Men noe som kanskje kan gå an, er å få til flere verdenscupstevner, gjerne med litt lavere terskel slik at vi får med enda flere nasjoner, eller en C pulje …. Når siste løp i verdenscupen har gått, kåres Verdenscupvinnere. Jeg gjentar: Verdenscupvinnere, og det bør være stort, og da kan man med et pennestrøk stryke VM enkeltdistanser. Smør på flesk trenger vi ikke.
Og for å vinne tilbake det tapte: Verdenscupen burde ikke hatt noe med VM allround eller Sprint å gjøre. De to elementene bør skilles.
Verdenscupen (fire stevner) har fått omtrent all betyding for hvordan kvotene blir til Allround VM. (og sprint VM). Sånt misliker jeg. Hva om eksempelvis danskene får det til å løsne i begynnelsen av februar, og går svært bra i verdenscupen da? Det får altså ingen betyding. Det går ikke engang an å rykke opp fra B-pulja, til det siste stevnet. Meningsløse ordninger.
Jeg liker ikke å si det, men skøyter har mistet sitt særpreg og sin sjel slik sporten har blitt nå. Det som gjorde noen av stevnene i verdenscupen, de fire stevnene som har vært, litt fine, var denne bruken av Wildcard, altså at løpere kom inn og gikk i første par, og det ble faktisk spennende, selv om det ikke var allround.
Dysfunksjonelt komplisert. Ja, et herlig begrep, men når det blir det, så har ikke de som kommenterer sjangs i havet til å formidle alt som skjer. Det er bare Kristian, Mjøsaman, Haarberg og muligens en i ISU, som forstår det meste, men jeg tror ikke sistnevnte har forstått hvor lite publikumsvennlig denne suppa er. Antakelig har vedkommende mange rundt seg å spørre hvis det blir usikkerhet på tolkningen og matematikken i alt det dysfunksjonelt kompliserte greiene de selv har kokt sammen. Noe i denne suppa som smaker aller værst for min del, (utenom alle reglene) er at altfor få går siste distanse i allround VM. Nå går vi glipp av en franskmann, en lgod angdistanse løper som sikkert ikke hadde fått gå 10 000 heller, selv med lomma full av wildcards.Jeg for min del, kaster nå inn mitt Wildcard, og på det står det at jeg ikke gidder mer. Jeg kommer nok til å lese her, men ikke skrive noe mer. Mulig jeg gir lyd fra meg i EinarRs svensketråd, men ellers…skøytesporten har mistet magien, og sin tiltrekningskraft for meg.
Med veldig liten skrift står det nederst på kortet at jeg kanskje melder meg på igjen, den dagen Sverige er tilbake, eller at danskene lykkes, eller at finnene, nå med brukket rygg, klarer å reise seg igjen. Hvis noe av dette skjer, eller at PRK stiller internasjonalt, da melder jeg meg igjen, men nå… takk for meg.
Jeg leste teksten din her, og kjente meg godt igjen i det meste. Sånn er det blitt. Det som er, kan ikke sammenliknes med det som var. Godteposen er borte! Eller, de beste bitene er borte. Men vi klamrer oss vel fast? Håper du ikke klarer å styre deg, når Marina Zujeva en vakker dag står på øverste trinn! God jul!
Det som er utfordringen for ISU er at man skal tekkes både et ungt og «gammelt» publikum. Håper ikke Jeppe kaster inn håndkle!
Her i landet har forum for skøytehistorie tilegnet seg eierskapet, og definisjonsmakten på hvordan skøyteidretten skal se ut. Jeg kan ennå en gang referere til en mail med forslag som jeg i sin tid sendte Tron Espeli. Jeg fikk et hyggelig og positivt svar, men så ble det dessverre stille. Tror det er viktig å skjønne at man har en vanskelig jobb… I den ene enden av tauet står Lars Finsen og Løken. (Jeg bruker disse to som eksempler siden disse svarte meg i kommentarfeltet med onlinere: «…Dette er ikke noe jeg kan støtte (Finsen)… Dessverre synes jeg ikke han (altså meg) har svaret hverken for allround eller fellesstart… (Løken)» ). Hovedpunktene i mitt forslag var, og er en innbakt trekamp i firkampen og en litt lengre, innovativ fellesstartvariant. Et «poeng»-/eliminasjonsløp.
Finsen gir ut sin bok «Alt om skøyter». Dette er et prisverdig nostalgiprosjekt. Men det er viktig å skjønne at et nostalgiprosjekt er akkurat hva dette er. Finsen (og Nils Lid Hjort for den delen) har et distansert forhold til nåtidens innretninger og nymotens påfunn. Nils Meland har fått jobben som konsulent, og orakel slik at man slipper å bry seg for mye om det nåtidige. Jeg er deretter helt enig i at mye ved dagens regelverk når det gjelder kvalifiseringsordninger etc. er svært lite publikumsvennlig. (Det er naturligvis slett ikke sikkert at det er ment å være noe annet enn et mest mulig rettferdig system håndhevet, og korrekturlest av et par nerder i etterkant, men Hitchcock ville ikke ha likt systemet. Han likte å få publikum til å føle seg smarte.) Finsen skriver på sin nettside «Ortygia» at han savner de gamle landskampene. Derfor simulerer han slike… Det er ellers det strengt definerte, klassiske allroundmesterskapet med en avsluttende titusen med åtte par som er skøytesportens sjel, og omdreiningspunkt, hvorpå dette med adelskalendre får stor betydning.
Spør en tenåring hva en adelskalender er. Spør han først hva skøyter er.
Hvem drar så i den andre enden av tauet? Fremskrittet kan man kanskje litt pompøst si. Jeg vil heller bruke et bilde på at man lar seg drive med uten virkelig å vite hvordan man skal få fatt i, og bruke tømmene. Det er ingen store publikumsmasser som er pådrivere, heller OL-programmet, utøvere, trenere og (statlige)belønningssystemer hvor den kommersielle nøkkelen er det som foregår hvert fjerde år. Det er allikevel påfallende at nederlenderne er mye mer «i tiden» enn oss her på bjerget (NB. Jeppe i større grad enn mange andre). Spør man, så svarer imidlertid de fleste at de naturligvis har et hjerte for allround, men norske skøyteinteresserte, sier de, er kun opptatt av allround. Sprint-VM og distanse-VM fyller ikke tribunene her. Det gjør heller ikke verdenscupen her i landet… Veiskillet for skøyteinteressen her til lands skjedde en gang på midten av åttitallet. Moderisering/urbanisering/ mentalitetsendringer førte til at skøyter i en fei gikk fra å være en folkesyssel til noe mer sært og nisjepreget, men med en sterkt kulturell forankring hos de som er oppvokst før veiskillet. Nesten alle i Norge i dag har nok prøvd å stå på skøyter, men kun en liten brøkdel av de oppvoksende slekter har prøvd lengdeløp. Når Even Wetten og Flygind Larsen prater, prater disse derfor ikke i stor nok grad til «folket. Med sin «treningsfaglige tale» prater de i stor grad til sine egne. Skøytemenigheten OG de som vokste opp i en annen tid. Et standplassopphold i skiskyting kunne Hitchcock regissert. Et allroundmesterskap er som en Hitchcock-film fra 30-tallet: Det er NOE der, men samtidig trenger man å foreta visse grep. Jeg er uenig med Tron Espeli i at man har lyktes med å endre for å bevare. Det vil si: Man har endret skøytesporten for å bevare allroundkonseptet. Jeg mener det er feil utgangspunkt: Man bør endre allround for å bevare skøytesporten. Endringer HAR skjedd med allround, men etter min menig bærer disse preg av defensive tilbaketrekninger hvor man stort sett tar med seg de mest ihuga som allerede er hektet, og som helst ville hatt det slik det var » i gamle dager»
Skøytesportens intrikate regelverk fremstår som litt «kvasivitenskaplig» og internt. Jeg vet jo ikke om jeg er noe mer fan av det enn akademisk selvtillit, ispedd anstrøk av ditto «arroganse» fra den eldre garde i møte med dette. Få skøyter som publikumsidrett ut til folket! Når Blondin vinner 4 forskjellige enkeltøvelser kommer ikke dette opp mot at de beste konkurrerer mot hverandre over flere episoder. Hvem vant i Nagano? Når Jeppe peker på enkeltdistansene er jeg faktisk litt enig: Burde man forbeholdt disse til hvert fjerde år? Burde verdenscupen fått avløsning av litt mer brød og sirkus hvor man konkurrerte over flere episoder hver eneste konkurransehelg? Burde man hatt de tre kategoriene, kort-mellom og lang som fikk sitt klassiske mellomspill med EM- og VM slik vi ser på Hamar, men med et par justeringer? Altså at det går an å tenke seg at man deler ut medaljer også etter tre distanser, og at det går an å se over utformingen av sprint-VM? Jeg kaster ut en uferdig tanke i den sammenheng:
Burde en typisk verdenscuphelg sett ut slik at man i sprintklassen eksempelvis gikk en 500 og en 1000m hvorpå man fikk en A- og en B-finale på 500 og det var sammenlagt i høysetet, og det som styrte? Burde man hatt en 1500, fellesstart med en A- og B-finale på 3000 til slutt? Burde man hatt en sammenlagtkonkurranse med 5000 og en lengre innovativ fellesstartvariant? Deretter kunne man hatt litt forskjellige varianter innenfor disse kategoriene, og et personlig kvalifiseringssystem underveis via disse til mesterskapene EM/4CC og VM. Ikke helt lett i praksis. Stegvis kvalifisering på et vis.
Skøyter er fortsatt magisk: Kikk på mesterskapet til Nederland i romjula! Skikkelig spennende hvilke løpere som kvalifiserer seg til div. mesterskap. Noe er imidlertid feil når nasjonale stevner er mer spennende enn internasjonale kvalifiseringsstevner.
God Jul, Jeppe!
Det er et urokkelig faktum at de fleste av oss som er kommet opp i åra ble skøytehekta på grunn av allround. Og mange av oss vil nok fremdeles mene at det er der – og bare der – magien sitter. Vi liker jo enkeltdistanser også, men de kan aldri bli mer enn en demontert fattigmannsvariant av the real deal.
Min skøyteverden er omtrent sånn:
Allround: erkjenner jeg er i dyp krise. Underholdningsverdien er gradvis redusert, og særlig tiern’s krise synes avgrunnsdyp. Er åpen for reformer, for konseptet må holdes liv i.
OL: er jo det egentlige distansemesterskapet. Fremdeles stas.
Sprint-VM: Mini-allround. Veldig artig.
Distanse-VM: Liker enkeltdistanser, men har aldri sett behovet for et OL hvert år. Liker ikke mesterskaps- og medaljeinflasjon.
Verdenscup: Interessant nok (først og fremst sesongens første), men har aldri hatt særlig egenverdi for meg. Primært vært formbarometer til de viktige sakene. Poengsammendrag/finale = uinteressant.
Nye øvelser: gir meg ikke mye. Synes ISU er fantasiløse (stjæler fra sykkel og inline) og bedriver underlig sammensausing (hurtigløp, lagøvelser, fellesstart – en snål treenighet. Og jeg misliker sterkt stevneoppsett som fører til at toppløpere dropper sånt jeg liker til fordel for «noe annet»….
Nå har jeg vel såpass selvinnsikt at jeg ser at jeg her hever en reaksjonær røst. Jeg synes «framskrittet» har gitt meg lite, og tror vi er mange som synes at sporten, uavhengig av norsk innsats, simpelthen var mye artigere før. Og snart er nok allround ute av sottesenga og borte. Så får vi se hvor mange av oss som fremdeles henger med.
…har lyst til å legge til at jeg personlig liker at man har slått sammen sprint og allround slik som på Hamar og i EM. Men jeg er rett og slett for å endre litt både på allroundkonseptet, og gjerne sprintkonseptet også…Synes det er litt dumt av Jeppe å ville kaste inn håndkle rett før vi går inn i den mest interessante delen av sesongen… I sak, så er jeg enig i at man i større grad kunne hatt rene trekninger, deretter er jeg FOR at kvalifiseringen til mesterskapene baseres på resultater fra inneværende sesong, men bør gjøres mer publikumsvennlig. «Blåbærsløpere» bør også få en sjanse, men har de ikke det i dag? Kazakhstan klarte å kvale inn tre løpere til Hamar. Man kan ønske seg både det ene og det andre, og ønskene er forskjellige, men man slutter ikke å følge med. 🙂 Søndrål skrev noe ganske bra nylig om at han savnet at ISU satte opp klart definerte mål slik at ting ikke blir halvveis. Er målet å nå bredt ut eller å tekkes nostalgikere? Kan man få i pose og sekk?
Liker romjulsstevnet i Nederland. Jeg har derimot litt blandede følelser for EM varianten vi får i januar: Den er litt amputert. Liker sammenlagtvarianten bedre.
Igjen: Hvordan kan man skape en bedre struktur på terminlista, og et mer attraktivt verdenscupformat? En skisse:
Todeling av sesongen som kulminerer med hvert sitt verdensmesterskap. Kvalifisering til disse som en integrert, underholdningsmessig del av verdenscupen.
Man opererer med to sammenlagtkategorier: sprint og mellom/lang (allround). 4 verdenscupstevner før jul.
WC1: sprinterne konkurrerer over tre distanser : 500, 1000, 500. Sammenlagtaspektet styrende for siste distanse. I allround-kategorien går man 500-5000/3000(damer)-1500. Sammenlagtaspektet styrende på siste distanse.
WC2: Sprinterne konkurrerer over 500-100-1000. Allrounderne i fellesstart (forhåndsdefinert poengsystem basert på plassering i løpet), 1500 og 3000. Sammenlagtaspektet styrende på siste distanser.
WC3: Sprinterne konkurrerer her etter et cup-prinsipp på 500. Allrounderne konkurrerer f.eks. på 500 og 5000. Sammenlagtaspektet styrende for siste distanse.
WC4: Det eneste egentlige langdistansestevnet av de 4. En lengre maratonvariant – et poeng-/eliminasjonsløp – etterfølges dagen etter av 10 000, menn og 5000, kvinner. Sammenlagtaspektet styrende. I dette stevnet sikrer – for hvert kjønn – 6 løpere fra 6 forskjellige land seg personlige kvoteplasser.
Allround-/sprint-VM endres slik at man i allround også deler ut medaljer etter tre distanser (detaljer beskrevet tidligere). I sprint holder jeg åpent om man skal gjøre visse distanseendringer.
Enkeltdistansene innenfor disse fire første verdenscupstevner behandles i henhold til regler om opp- og nedrykk mellom A- og B der hvor dette er relevant, men hvor tidene er jevnbyrdige enten de er satt i A eller B. Det deles ut verdenscuppoeng kun sammenlagt i hver kategori etter hvert stevne. Hvor mange løpere som kvalifiserer seg til VM følger litt samme prinsipp som det var under VM i tidligere tider. (Eksempelvis (NB): tre blant de 10 gir en kvote på tre, to blant de tolv gir en kvote på to, en blant de 16 gir en kvote på 1). Forskjellen er at vi nå snakker personlige plasser, og at det er verdenscupstillingen sammenlagt etter tre stevner som er basis for kvotetildelingen. Et land som Nederland vil slik ha sitt uttaksstevne i forkant av verdenscupen, hvorpå de sender 5 løpere i hver kategori som så kniver internt og eksternt om å komme til VM. WC4 gir en ekstrasjanse for allroundløpere som av ulike årsaker ikke har lyktes med å kvalifisere seg via WC1-3. Man trenger heller ikke å ha deltatt under WC1-3.
NB: Når jeg over skriver at sammenlagtaspektet skal være styrende for siste distanse, mener jeg ikke et slavisk oppsett, men at det ikke skal være rankingen på enkeltdistansen som avgjør trekning/oppsett slik at enkeltdistansen kommer i forgrunnen og sammenlagtaspektet behandles som noe sekundært.
Del2:
WC5, WC6 og WC7 WC8: Enkeltdistansestevner hvor relevante distanser under WC1-4 er bestemmende for nasjonskvoteplasser i A under WC5/stevnet med 10 000, menn og 5000, kvinner. Deretter er det personlige plasser og opp- og nedrykk som bestemmer hvem som befinner seg i A. På 10 000 menn/5000 kvinner er tider på tvers av divisjonene det som gjelder når man skal kvalifisere seg i dette ene løpet. Hvert enkelt land står fritt til å benytte nye løpere i forhold til stevnene før jul. Disse må krige til seg personlige plasser til sesongens VM nummer 2 etter nesten samme prinsipp som før jul: Hver distanse har en rankingliste for kvalifisering. Det som betyr noe er personlige plasseringer, og man kjemper både internt og eksternt mot andre løpere i stevnene for å sikre seg plass under distanse-VM på angjeldende distanse.
Hvordan vil det slå ut at man ikke lenger – som i dag – har muligheten til å kvalifisere seg på tid på hver distanse? Et slikt system ville premiert deltagelse, men kun over tre stevner pluss det med 10 000 tross alt. Løpere i B vil ha en viss mulighet til å kjempe om plasser selv om man ikke skulle rykke opp.
Verdenscupen… har kun to kategorier: allround og sprint.
Verdenscupfinalen… avholdes etter distanse-VM, og er et spisset sammenlagtstevne på en rask bane. Jeg heller mest til at man går liten firkamp for menn, og minifirkamp for kvinner. Øvrige regler holder jeg åpent.
EM/4CC …kunne jeg faktisk tenke meg å starte sesongen med. Jeg er mest for sammenlagtvarianten her i Europa, mens under 4CC synes enkeltdistansene mest velegnet. Eventuelt kunne man i tillegg åpne opp for et par ikke-europeere i hver kategori under EM. Kvotefordelingen kunne blitt bestemt av resultatene i samme stevne fra foregående år.
Lagøvelsene… kan legges til utvalgte stevner både før, og etter jul.
Interessant opplegg.
Jeg er spesielt for å dele opp sesongen i en allround og en distanse del.
Om man gjør det som Eliassen foreslår her, bytter om eller gjør noe helt tredje er egentlig ikke så viktig for meg.
Det er dog verdt det å huske på, at et VM i desember og et VM i mars er ganske nær. Løpere vil fortsatt måtte prioritere noe over annet.
Takk! Mange flere burde tenke i liknende baner. Det med prioriteringer kan man aldri komme helt til rette med, men et høydepunkt i desember og mars har man (les Nederland) allerede i dag. Har man behov for en treningsperiode på tampen av den første verdenscupbolken, så får man ta konsekvensen av det og starte sesongen tidligere.
Mange lar seg forståelig nok blende av rammene, og den sportslige kvaliteten på det nylige avholdte distansemesterskapet i Heerenveen. Kontrasten til folketomme Hamar og NC5 blir stor. Jarle Pedersen har naturligvis et poeng når han savner et nasjonalanlegg hvor det skapes optimale forhold slik at norske løpere kan øve seg på å trene i stor fart. En ulykke at ikke Stavanger ble nasjonalanlegg spør du meg. Lavtrykkene står i kø, og hvorfor ikke sette opp vifter i denne hallen som man kan benytte under trening?
Dette sagt, så vender mange supportere kappen etter vinden hver gang man får inn imponerende bilder fra Nederland. Vel var det nederlandske mesterskapet en suksess, men skylden for at skøyter ikke er høyere på popularitetsskalaen her i landet og ellers i Europa og verden er sammensatt. Løsningen er summen av flere faktorer som tilsammen gir et enkelt svar: Svaret er norske og utenlandske utøvere som hevder seg, og er synlige jevnlig i attraktive, og moderne konkurransesammenhenger.
For meg er det åpenbart at kampen om personlige plasser til diverse mesterskap er mer i tiden enn dette med kampen om nasjonskvoteplasser. Enten får man søke å overføre prinsippet til verdenscupen (se over), ellers så får man søke å gjenskape det vi nettopp så i Nederland flere steder. Mon tro om det første ikke er den beste løsningen? Om jeg hadde fått «viljen min» her, så ville det nylige avholdte nederlandske mesterskapet dreid seg om å komme topp-5 på hver distanse. Dette med tanke på muligheten for videre deltakelse, og kamp i verdenscup, samt kvalifisering til distanse-VM i begynnelsen av mars. Jeg tror ikke dette ville ødelagt for publikumsinteressen for distansemesterskapet i Nederland: Kamp om medaljer i NK + den store gevinsten i det å ende topp-5 sier meg det. Så kan man tenke seg at NK-sprint og -allround kunne blitt tillagt tilsvarende vekt og lagt der WCKT ligger i dag… Verdenscupen og terminlista ville ha fått tilført merverdi. Plasseringen av EM/4CC oppe i dette går det an å diskutere. Øvrige detaljer ditto. Dette er en skisse.
(…bare for å ta EN liten, mulig detalj… Jeg snakker om å etablere, og tildele nasjonskvoter i A på enkeltdistanser etter første halvdel av sesongen. (Det primære er jo ellers sammenlagt under første del av sesongen). Under det nederlandske distansemesterskapet kunne man dermed kjempet om disse plassene og slik fått et fortrinn )
Jarle Pedersen peker igjen på at det er Nederland med sin kommersielle struktur som står i veien for en mer fyldig terminliste (flere verdenscupstevner). De nederlandske lagene vil vise fram sine sponsorer, og det får de tydeligvis kun gjort nasjonalt(?). Jeg har ikke detaljkunnskaper om dette, men da burde man isåfall gjort noe med systemet slik at kommersielle lag-logoer også blir eksponert internasjonalt osv. Om nødvendig slik at Nederland kun viser fram sine nasjonale drakter under OL. (Jeg er nå altså inne på forholdet mellom kommersielle lag og landslag). Når det største markedet er i Nederland bør en utvidet terminliste i forhold til i dag logisk sett innebære flere internasjonale stevner i Nederland.
Douwe de Vries i utøverkommisjonen i ISU setter nå i gang en undersøkelse blant alle verdenscupløpere leser jeg: Han finner det på høy tid at utøvere lar sin stemme bli hørt vedrørende fremtiden til hurtigløp: kalenderen, stevneprogram og distanser. Spennende! Utøvere skal man naturligvis lytte til, men «mild tvang» overfor disse må også til for at publikum, sponsorer og media skal bli tilfredstilt – dette kommer så i neste omgang utøverne selv til gode ved at mer penger sprøytes inn i sporten. Finsen har nettopp pekt på en ond sirkel ved at utøverne med sine trenere helst vil være i fred for konkurranser og trene for en to-tre høydepunkter i løpet av sesongen. Det kan man ikke. Det må være interessante, severdige og tilgjengelige stevner som bygger opp interesse for de definitive høydepunktene.
Jeg i et innlegg ovenfor her antydet en løsning som «tvinger» løpere til å delta i de tross alt relativt begrensede antall stevner som en utvidelse også vil gi. Vet ikke om jeg er nødt til å presentere tankene i artikkelform, og spre de på andre plattformer for at disse skal bli synlige.
Jeg har tenkt på at det vil gi mening å tillate kommersielle lag i verdenscuppen, på samme måte som det har vært mulig i banesykkel, hvor lag utenfor landslagssystemene har kunnet delta og konkurrere på lik fot med resten av verden.
Det er mulig at man fortsatt må ha begrensninger på hvor mange nederlendere som kan delta, så ikke man får 45 nederlendere hver gang.
…som sagt så har jeg ikke fått fulgt så godt med på skøyter de seneste 14 dagene. Det mest interessante når det gjelder emneområdet internasjonal terminliste, konkurranseformater og stevneinnhold som har kommet opp siden sist, står faktisk Vidar Stenberg for. Jeg skriver «faktisk» fordi Stenberg har en sterk tendens til å gjenta seg selv i det med at allround er den beste idretten han vet om, etterfulgt av enkeltdistanser. Hvor mange ganger har han ikke skrevet det? Naturligvis sier han dette for å flagge tilhørighet og tilkjennegi klassisk interesse, men allikevel: Målet må være at idretten skøyter skal angå flere enn i dag. Vekke større interesse i bredere lag. Reversering som virkemiddel har sine begrensninger. Det vet nok Stenberg også. Virkemidler, mål og mulighetsrom er tre nøkkelord som må analyseres og defineres. Man må erkjenne, og så iverksette tiltak rett og slett.
Altså: Tanken er at verdenscupstevner hvor man skiller mellom sprint og allround vil gi større eksponering fordi dette grepet ville ført til flere helger med verdenscup. Det er naturligvis et par grunnleggende problemer med dette: Det er uansett dyrt å arrangere verdenscup, og stevneprogrammet hver gang blir innenfor en slik modell litt mindre fyldig. Publikum på plass vil ofte (men inntil en viss grense) ha mest mulig med skøyteløp, mens tv-mediet heller vil ha litt begrensede sendeflater, og eksponering av definitive høydepunkt inne blant all annen idrett. Jeg husker Wold i NRK pratet om noe av det samme.
En todeling av sesongen krever mer enn kun reversering: man hadde tidligere både egne damestevner og egne stevner med kun sprintdistanser. Man har gått bort fra det. Hva kunne rettferdiggjort å stevnemessig begynne å skille mellom «sprint»- og «allround» igjen? Jo:
1.skøytesporten har fått flere verktøy i verktøykassa de seneste årene i form av fellesstart, lagtempo og lagsprint – og flere kan det bli.
2.Tiden er inne for å erkjenne at verdenscupen med alle sine delcuper, og sitt ensidige enkeltdistansefokus ikke har vært noen ubetinget publikumssuksess.
3. Kvalifiseringsaspektet til diverse mesterskap går via, men er ingen integrert underholdningsmessig faktor i verdenscupen på skøyter. Isteden har man «satt bort» kvalifiseringsaspektene til et fåtall «eksperter» og gjort det hele til en skrivebordsøvelse for disse.
Kunne ramset opp flere punkter, men disse over er kjernen i det jeg nå snakker om. Wold pratet om å peke på en av alle enkeltøvelser som skøytesporten så skulle frontet. Dette er vanskelig. Alle har sine favorittøvelser. Et delsvar er å finne hos Stenbergs mantra: allround. Nei, ikke de klassiske, rigide firkampene, men selve oppløsningen på siste distanse som bærende element. Tenk på hvordan det er i flere andre idretter. Alpint med oppløsning i form av en andreomgang, hoppsporten ditto osv. I en todelingsmodell vil første halvdel av sesongen sett en rekke slike ulike «distansehøydepunkt» samtidig som feinsmeckerne ville letet seg frem til/bivånet også de første distansene i en trekamp (/av og til tokamp). Kombinasjonen oppløsningen på en trekamp og en eller to «kjapp-kjapp-øvelser» vil passe bedre inn i dagens medievirkelighet enn slik man har det nå.
Hva så med andre halvdel av sesongen i den skisserte todelingsmodellen? Jo, da har vi jo igjen dette med flere enkeltdistanser innenfor paradigmet med A- og B-grupper – et system forøvrig få følger konstitueringen av fra gang til gang. Et skille mellom «allround» og «sprint» vil her by på litt større utfordringer etter min mening, men de andre momentene teller i favør her også: Overgang til kun to delcuper i verdenscupen, kvalifiseringsaspektet og de nye øvelsene. Jeg ser for meg som en tanke at det er mulig å legge kun de mest populære øvelsene til hovedstevnet og de andre til «B», eller at man varierer litt fra gang til gang, og sted til sted. En fellesstart vil da typisk være noe for hovedstevnet mens det ikke er plass til både 5000, menn og 3000 kvinner i hovedstevnet. Hvis noen øvelser da føler seg diskriminert vil det være formildende at når distanse-VM opprinner så vil lyset rettes mot alle øvelsene. Innenfor en slik tankegang er det mulig å tenke seg to 10 000m utenfor hovedstevnet i verdenscupen istedenfor at øvelsen skal dø en stille død.
Og så videre!
Skulle ønske at.., ja…
Har såvidt hilst på Øystein Magnussen, og skulle ønske at han begynte å tenke litt utenfor boksen, og orientere seg andre steder enn på Facebook…
Magnussen tar opp temaet januarpausen, vil ha mesterskapene helt på tampen av sesongen og en utvidet verdenscup. Litt diffus løsning, og andre modeller er bedre synes jeg. Nærmere bestemt en todeling av sesongen. Sammenlagtaspektet må mer inn enn det er i dag. Det er nesten alltid rart å sammenlikne med andre idretter, men flere andre idretter opererer med tourer og konkurranseformer hvor man opererer med flere omganger. Peker igjen på det jeg skisserer i innlegg litt ovenfor i denne tråden her:
Tenk første halvdel av sesongen med sammenlagtstevner. Lettfattelig kvalifiseringssystem hvor 3 blant de 10 sammenlagt etter tre sammenlagøvelser gir en kvote på tre (både til sprint-VM og allround-VM, VM etter»Hamar-modellen» men med innbakt trekamp). To blant de 16 gir en kvote på 2, og så fyller man ut startfeltet med 1 løper fra hver gjenstående nasjon etter stillingen i verdenscupen. Slik får man de beste til å delta osv. (se over). Under WC4 kan man f.eks. dele ute halve verdenscuppoeng slik at de som absolutt vil stå over ikke er ute av kampen i verdenscupen.
Det er små marginer i idretten. (Vi så det senest i dag i det nederlandske mesterskapet) – På skøyter særlig i sprint. Faller man, blir disket eller hindret er det litt brutalt at man ikke har mulighet til å kvalifisere seg til VM. Innenfor divisjons-, og poengsystemet er det imidlertid i dag en «treghet» som gjør at man ikke så lett rykker ned etter å ha sikret seg godt med poeng i løpet før. Jeg mener man kan leve med den rest-usikkerheten som gjenstår til fordel for mer spenning i kvalifiseringen. Deler man sesongen i to, får man dessuten en ny sjanse om man skulle være skadet, syk eller uheldig i første halvdel av sesongen. Det går også an å se på praksisen med å diske løpere så lett som nå, samt et system med rettighet til å gå om igjen. Da med et system uten-, og med et obligatorisk tillegg i tiden hvis man får gå om igjen…
Som et apropos til Georg Andreas Wiig kommentar på Norsk Skøyteframtid:
https://www.facebook.com/groups/1641142542799749/permalink/2553484551565539/
…så har jeg litt tidligere omformulert mine tanker her:
Litt usikker på om man uansett kommer disse pausene midt i sesongen til livs, men en mer fyldig og interessant internasjonal terminliste ville det blitt.
