- Dette emnet har 81 svar, 3 deltakere, og ble sist oppdatert 10/12/2024 at 8:53 av
.
-
Innlegg
-
Jeg mener at det tiåret der først og fremst hadde med en mentalitetsendring å gjøre. Leser man på skøytefora kan en få inntrykk av at skylden til endringen lå i dårligere norske resultater, at man satset på verdenscupen på skøyter med enkeltdistanser, at allround ble nedtonet, og at man etterhvert flyttet innendørs.
Jeg mener at en mentalitesendring som kan kalles «post-modernisering» og urbanisering førte til at lengdeløp mistet litt folkelig forankring fordi andre aktiviteter ble mer forlokkende. Og ishockey og også bandy vant kampen om leken på isen. Organisert og uorganisert.
Dårligere rekrutteringsbase gir dårligere norske resultater. Der er jeg med, men samtidig VAR det et behov for å se på utvikling av konkurranseformater og bedre komfort for publikum slik at de slapp å stå ute i 20 blå. Det blir litt kontrafaktisk historie om en skal prøve å se for seg hva som hadde skjedd om ikke «muren hadde falt». I en by, og i litt mindre grad bygda er det i våre dager masse mer å finne på enn å begynne med å gå på skøyter. Ski har klart det, fordi det simpelthen er lettere å tilegne seg et brukbart nivå. Man skal imidlertid ikke lenger til Sverige med en litt annen topografi for å se at både bandy og ishockey er stort. Jeg tror det at skøyter måtte gi ennå mer tapt der har med samme mentalitetsendring å gjøre. Leken er mer sosial, og når snøballen begynner å rulle blir den selvforsterkende: Noen holder på og går rundt og rundt, mens de fleste er på indre bane med køller. Tilslutt ser man som i Oslo bare et behov for indre bane. Dette er selvsagt komplekst: Bygging av gode miljøer har mye å si. Personlig vektlegger jeg hva som skaper helter: Man må være med i tetstriden, man må eksponeres jevnlig for et bredt publikum, og konkurranseformatene må være attraktive. Det har ikke så mye med karisma å gjøre. Karisma skapes i andre rekke når forutsetningene ligger til rette. Halvard Hanevold fikk karisma (RIP), det samme gjorde Ole Einar Bjørndalen. Hadde de begynt med skøyter hadde de blitt klandret for å være ukarismatiske. Skiskyting har vært flinke de seneste par drøye tiårene, selv om man kanskje kan ane at interessen flater ut nå. Barna har kommet løpende til klubbene, selv om idretten i seg selv egentlig er temmelig sær og smal, og ikke utøves av 4. mill nordmenn. Litt som skøyter.
Skøyter bør bevare, og ta med seg tradisjonene videre, men samtidig ikke holde den fanen høyt som sier at begynner man «å tukle med» allround, så er det begynnelsen på slutten. Kanskje er det nettopp derfor man sliter: Man sitter med muligheter både der og på enkeltdistansesiden, men siden det innovative motarbeides og overlates til en snever intern krets, gis det for lite spillerom.
Allikevel er jeg optimist. Det ER noe ved skøyter som gjør at hvis man spiller ut kortene riktig, så kan idretten bli større igjen enn hva den har vært siden 94 eller deromkring. Jeg sier altså ikke at jeg sitter på fasiten, men det ER en grunn til at HAL og jeg som to av flere i rekken irriterer oss over at idretten ikke er større,
Et av de beste formiddagsinnleggene på 15.46.6! Veldig bra. Kanskje kommer det reaksjoner (fra flere?) etter middagsluren?
Håper det. Flere deltakere etterlyses. Nå trening og deretter jobb her. 🙂
I en annen tråd kaster man i dag et interessant sideblikk til Nasjonsligaen. Jeg er blant dem som absolutt «pirres» av slike nyskapninger, og hadde jeg hatt ubegrenset med tid ville jeg utvilsomt ha holdt et årvåkent øye med både Nasjonsligaen og den sofistikerte rankingmodellen!
(Jeg ser da for et øyeblikk bort fra problemet med at selve rosinen i pølsa i akkurat dette tilfellet er et VM som aldri burde ha fått gå av stabelen – altså det i Qatar).
Kunne skøyter ha lært noe av Nasjonsligaen i fotball, og laget en tilsvarende «bakdør» til f.eks. VM? Det ser jeg faktisk ikke bort fra. Jeg tror egentlig det bare er fantasien som setter grenser for hva som kunne ha vært prøvd i skøytesporten når det gjelder formater, kvalifisering etc.
Men det er også viktig at man ikke hopper fra det ene til det andre, men finner en robust modell som ikke byttes ut så fort vinden snur en annen vei. Gjenkjenneligheten er viktig, slik at ikke gamle fans faller fra før nye kommer til. Fotballen er på sin side en så sterk merkevare at den tåler eksperimenter av denne typen. Det ligger jo også en klar baktanke bak: nemlig å erstatte privatkamper med kamper som «betyr noe».
For å bygge litt videre: Hvis fotballens «problem» er uviktige privatkamper, hva er skøytesportens problem?
Kanskje at de beste løperne stikker seg bort for å trene midt i sesongen?
Kanskje at det av og til gis inntrykk av at alt som foregår mellom OL egentlig ikke er interessant?Hvis man satte seg fore å løse disse to problemene, tror jeg kanskje man kom et godt stykke videre. Men det kreves jo konsensus om utgangspunktet, ellers kan resultatet bli hva som helst – noe som vi forsåvidt allerede har erfart…
«Min» modell tilbyr en gjennomtenkt helhetsløsning. Skal ikke gjenta alt, men det viktigste som må på plass er:
1. En todeling av sesongen hvor hver halvdel kulminerer med hvert sitt VM.
2. Etablering av en ny mesterskapsøvelse: Trekamp innbakt i firkampen. Trekamp også inn på OL-programmet, men ingen firkamp der selvsagt.
3. Omlegging av verdenscupen. Kun fire troféer å kjempe om. Sammenlagtvarianter i verdenscupen i tillegg til enkeltdistanser. Kamp om personlige plasser også til verdensmesterskapene.
Dette sistnevnte har jeg lyst til å sette under lupen ennå en gang: Jumbo-Visma dropper verdenscupstevner for å være maksimalt forberedt til nasjonale uttaksstevner. Det er grunner til å sette kvalifiseringsordningen under lupen. Kamp om personlige plasser er veien å gå. Merverdi for verdenscupen. Gjentar et eget sitat som anskueliggjør hvordan jeg tenker meg et slikt system:
«Moving a couple of necessary steps back as mentioned, I end up with something like this :
Cutting the season in two halves makes it sufficient with i.e. 4 qualifying races on each distance (fewer on the longest). All in relativly close vincinity to the relevant WK. 1000m: Points classification after all 4 races. Top-16 qualify on points, but with a maximum of two skaters from each country. In the 4th race the rest qualify through times obtained in that very race, with a maximum of one skater from each country. Those who qualify their second or third skater in this way, must have entered, and participated with that skater in the previous 3 races. Those with no qualified skater(s) on points are also allowed to participate in, and qualify their sole skater only via race number 4. A fairly large number of skaters will make it via the times ranking, even granting (rather unnessesary) those with 3 skaters among the 16 to have their best additional skater on time in race four to go through. This even though he/she is not among those times just as long as the actual skater has participated in the previous races.»En slik ordning ville forøvrig medført at det ville vært ønskelig med overføring fra B-gruppene i det siste kvalifiseringsløpet på hver distanse. Da helst B etter A og etter en modell hvor man sprer løpene utover ukedagene. Litt artig tanke synes nå jeg med en slik «skøyteuke» hvor løpere også litt nedover listene får oppmerksomhet. Til og med kvoter til neste år (antall blant de 40 beste) kunne slik fått litt oppmerksomhet.
…Hva så om Nuis og Krol vinner dobbelt to løp på rad og har lyst til å stå av løp nummer tre? De mister da trolig muligheten for tidskvalifisering etter forslaget over. Klarer man biffen via poeng? Ervervede poeng, poengskala og landsmenns innsats vil avgjøre. Hvis man ønsker å stramme skruen til, ligger det eksempelvis en mulighet der for at løpere som ikke stiller etter å ha påbegynt serien automatisk rykker ned til neste løp. Tør de stå av? Er man skadet/usikker før første løp i serien får man heller avstå og bruke Wild Card til neste løp. Blir man skadet underveis får man hangle med. Enten med forhåpning om å kvalifisere seg på poeng eller via ekstrasjansen.
PS: om dette jeg snakker om nå virker for komplisert, så vil jeg hevde at så ikke er tilfelle. Det er heller en søken etter litt raffinerte regler som bedrer seeropplevelsen hvis reglene blir formidlet og utgangspunktet er fornuftig.
…
Forum for skøytehistorie tilfører ikke alltid så mye.
Stor sans for Ivar Hansen, men her var det opp som en løve og ned som en skinnfell:
https://www.facebook.com/groups/114260890649/permalink/10164856364815650/
Et par interessante innspill på facebook i førjulsstria:
Magnussen vil foreslå 100-700-300-500 på neste ting. Spennende! Sies ikke noe om distanserekkefølgen, og firkampen er tenkt «til erstatning for» ser det ut til. Fortsatt går de samme debattene på repeat, men dette er ihvertfall et viktig skritt videre.
Kroken foreslår en konkurranseform på sommerstid hvor skøyteløpere konkurrerer i Sørmarka samt i banesykling på den nye velodromen på Sola. Spennende tanke! Men hvor konkurransekraftige er skøyteløpere på velodrom selv om de trener mye sykkel? Dessuten litt usikker på hvor mye krefter man skal bruke på slike ideer «off season». Rulleski er mest show og spin-off fordi langrennsutøverne er så profilerte, og populære fra før av. Ikke avvisende til idéen, men slik jeg ser det burde man kanskje heller gjøre noe litt mer relevant ut av selve sommerisen. Det rette element! Hopperne har sin serie sommerstid, mens isen ligger klar flere steder og ber om litt uvanlige stevner og formater? Som kjent har skøytesporten latt seg inspirere av øvelser på velodromen. Kanskje litt søkt å kopiere selve idretten også? Nye formater sommertid kunne gitt overføringsverdi til vinteren, og hatt flere inspirasjonskilder.
Det var da voldsomt til klaging og sutring over at NRK ikke satser på skøyter. Og «Nevn 168 grunner til at skøyteinteressen ikke er stor nok»!?
https://www.facebook.com/groups/114260890649/permalink/10165149992105650/
Klart at NRK gjorde redaksjonelle vurderinger i forkant av flytting av skøyter til NRK2 og manglende promotering: NRK er i en konkurransesituasjon med andre kanaler, og satsning på skøyter gir for liten avkastning i form av økt interesse. Ville ikke by mye for skøyter. Nøyer seg med å sende gamle klipp. Tilfredstille den nostalgiske, eldre garde. Men det viser seg jo at de ikke alle nøyes med det.
Det er mange tiltak man kan gjøre for å få skøyteinteressen inn i en positiv spiral. Det gjelder å begynne i den enden som vil gi størst effekt: Å se over stevneinnhold, øvelser, formater og den internasjonale terminlista.
Avgjørende svakhet at man tydeligvis anser seg å være i mål (?) på dette området. Isteden konsentrerer man seg, ihvertfall på norsk side, om troen på at norske enere skal få interessen til nye/gamle høyder, at haller skal sikre rekruttering, og at deling på sosiale medier skal være en nøkkel til å bevisstgjøre, promotere og skape bred interesse for skøyter. De nevnte hovedmomenter er bra tiltak, men med flaskehalser: Det dreier seg om å fokusere på området som kan åpne slike og fasilitere den jobben som gjøres rundt om i det ganske land for å øke rekruttering og interesse. Norge som eksempel. Flere land her i verden.
Norge har vinnere på skøyter. Problemet er at det blir episodiske hendelser som knapt når folkebevisstheten på grunn av terminlisteutforming, stevne- og øvelsesformater. Også skøytesportens egenart gjør tiltak for å motvirke at skøyteløperne blir usynlige viktig. At ikke Norge har hatt en allroundmester på veldig mange år er sekundært i forhold til at det forholdet på en veldig tydelig måte anskueliggjør et behov for modernisering av formatet. Norge tar medalje nesten hver gang det er et allroundmesterskap. Det er ikke snakk om at man ikke har vinnere. Å få vinneren handler mest om kortvarig gjennopplivning av minner hos den nostagiske. Det er jo innlysende at et statisk format hvor andre enn nederlendere nesten aldri vinner bør ses på. Ofte den samme som vinner også.
Det er kapitalkrevende å bygge haller. Man trenger heller ikke innsnevre momentet så mye: Det kreves kapital, menneskelige ressurser og ildsjeler for å holde hjulene i gang i skøytenorge. Mye lettere tilflyt av kapital og interesse oppstår hvis man setter inn støtet for å fjerne hovedflaskehalsen.
Deling på sosiale medier er vel og bra, men troen på saliggjørelse er litt for stor: Sosiale medier er kun er «ny» arena hvor folk møtes. Vår verden er mer fragmentert enn før, men allikevel samler vi oss fortsatt om store begivenheter og konfererer store medieaktører når vi orienterer oss. Snakkes mye om at de yngste ikke ser nyheter, ikke ser vinteridrett på tv/nett osv. Det momentet må ikke overdrives. Mennesker forandrer seg ikke så grunnleggende fra en generasjon til en annen. Aldersforskjeller. Når vi så snakker om noe så uviktig som skøytesport, er det verdt å ta med seg bildene fra frosne innsjøer, viker og vann i disse dager. Det yrer av liv! Hvis skøytesporten vil nyttiggjøre seg potensialet, så gjelder det å få til noe tilsvarende som det skiskyting klarte: «Få over» noen av de som står på skøyter til sin idrett, og mange tilskuere/seere/interessenter.
Hvor fruktbart er det å nevne flest mulige grunner til at skøyteinteressen ikke er stor nok? Begynn i riktig ende…
Allroundkonseptet har stivnet litt i en gammel form, Distanse-VM er en komprimert avskygning av distanseprogrammet i OL, og også en slags amputert variant på en vanlig verdenscuphelg. Konseptmessige mangler. Verdenscupen har ingen sponsor, og det blir færre og færre stevner. Skøytesporten synkroniserer ikke terminlista opp mot andre vinteridretter (denne helga her var ledig). OSV, osv.
For den som eventuelt blir litt betenkt over hva jeg sier, så vil jeg tillegge at både allround-VM (eller Hamar-varianten med sprint også mer presist) har et forbedringspotensiale. Jeg vil ikke skrote den klassiske firkampen. Jeg snakker om en restrukturering med en innebygd trekamp.
At verdenscupen har et forbedringspotensiale bør ikke være kontroversielt.
Jeg snakker heller ikke ned distanse-VM, men den varianten har også et forbedringspotensiale. Det er mye fokus på komprimering og kvoter. Gjør meg tanker som denne:
What if the <b>World Single Distance championships</b> was a little bit more than a comprimated «Olympics» for speedskating? Just a thought. In some ways its also like a comprimated <i>World Cup</i>: Lesser participants, fewer elements into it lacking relegation and promotion (A- and B-groups), and no qualifying aspects to it either. Fewer 500 meters too.
Maybe adding samalogs and a few more events to the World Championship concept, and extend it to one week? Samalogs: 1500+1000, 5000+10 000 and 500+?. Those qualifying on both distances participate in these integrated, additional medal events. Make the samalogs most prestigious. (pairings , prize money and otherwise).In some strange way, looking ahead, I find the programme each day <i>a little bit</i> unsatisfying: 1000m and Mass Start on Saturday. Well, hm. If they televise the semifinals, maybe. Sunday looks fine. Classical touch to it. Thursday: 3000 women and 5k, men? Ok, but somewhat one dimentional. Friday: Team Pursuit and 500m. Well, ok.,but should there be more into it?
Restructuring the WSD championships? Just asking. Other wintersports have a prolonged World Champs, and they are not afraid of introducing new events. We could easily add one more Mass Start variant into the speedskating programme. A longer one with innovative rules. Also a supersprint distance missing. Include team sprint too – and , well ok come on! – a mixed gender relay as well. Little bit unsure about the mixed NOC bit, but on the other hand that is more suitable for an ISU Event than in the Olympics.Carnival!
Snakker om! SpeedskatingResults har nå fått en veldig artig funksjon når det gjelder sesongmessige «adelskalendre» hvor man kan krysse av for distansekombinasjoner. Savnet slik data. Jeg begynte selvsagt med 500-1500-5000 for menn:
https://www.speedskatingresults.com/index.php?p=51
Sjekk også resultatet i OL-sesongen.
Kvinner: 500-1500-3000.
https://www.speedskatingresults.com/index.php?p=51
Wiklund på syvende her fordi vi bare regner tre nederlendere. Njåtun på syvende i OL-sesongen (2018)
Ellers sjekket ut distansekombinasjonene 1000+1500 og 3000+5000 for kvinner – 1000+1500 og 5000+10 000 for menn.
Ikke overraskende gir det opptil tre løpere som tar tre medaljer hvis man både skal regne enkeltdistansene og sammenlagt innenfor hver kombinasjon. Dog ikke «verre» enn at tanken er fullt mulig å tenke.
Med jevne m e l l o m r o m kommer debatten som (også) berører allround opp igjen.
https://www.facebook.com/groups/114260890649/permalink/10165358237535650/
Vi har altså vært gjennom dette før: Forslag som ikke helt er gode nok får fokus, og er kjærkomne blant die hards som mener at alt var bedre før med faste skøyter, snøkanter, 8 par på titusen etc. (og tror du ikke tråden akkurat nå ender ut i å understreke poenget: Positiv omtale av mimrestevne i Nederland hvor man går på faste skøyter)
Så snart man nærmer seg noe forslagsmessig, får pipen derimot en annen lyd. Dvs. forslag blir møtt med stillhet eller en kort avfeining.
Poengberegningen på skøyter er ganske genial, men vi ser slitasje, stagnasjon og nedgang når det gjelder bruken av poengberegning og sammenlagtstevner i hele tatt. Det er synd for populariteten til skøyter. Man kan bruke kombinasjoner i kvalifiseringsøyemed av større betydning enn de bortgjemte vi faktisk har i verdenscupen i dag. Dessuten burde man innføre en medaljeøvelse i trekamp.
Plassiffer husker jeg at jeg var fascinert av helt i starten da jeg begynte å fundere på temaet. Plassiffer åpner for taktikkeri i litt negativ forstand når vi snakker klassiske distanser innenfor rammen av sammenlagtstevner med klassisk poengberegning . Derfor falt jeg ned på en tanke om utdeling av plassiffer etter hvert sammenlagtstevne. En «EM-serie» forestilte jeg meg den gangen. Har forlatt den tanken helt, men en betydningsfull verdenscup som både omfatter enkeltdistanser og sammenlagtstevner derimot.
Det mest interessante i tråden over her er i skrivende stund at Hasse Farstad trekker inn Omnium fra banesyklingen. Ikke det at øvelsen ikke har vært nevnt på dette forumet her før naturligvis…
Jeg liker tanken på en moderne tilleggs-allroundvariant inspirert av Omnium og også inline for den delen. Litt mer show-aktig enn det klassiske, men så meget desto mere. «Poeng»/Eliminasjonsløp etter mønster av en øvelse jeg har beskrevet tidligere (tror jeg må komme med en repetisjon snart slik at tanken holdes varm), ISU-style mass start må med i en slik «moderne firkamp». OSV. Et mer eller mindre rendyrket fellesstart-konsept? Det mest naturlige er vel å tenke seg et avsluttende poengløp hvor man tar med seg poengene fra de foregående øvelsene. Deretter vinner og taper man poeng underveis i avslutningsløpet, og man får en sluttstilling basert på poengstilling når man er i mål etter siste øvelse.
Hadde NSF hatt flere ressurser hadde det ikke stått på det innovative mistenker jeg. Dahl i forbundet forliter seg i stor grad på deling på sosiale medier som virkemiddel legger jeg merke til. – Enten det gjelder promotering av egen idrett for å kunne nå ut til flere seere, eller nå sist: tiltrekke seg flere sponsorer.
Midt i juni er det skøyteting. Der kommer man antakelig til å bruke en hel del tid på å diskutere gjeninnføring av 100m som enkeltdistanse.
I sin tid sendte jeg Dahl et totalforslag på mail som omhandler terminlister, øvelser, konsepter og «alt» slikt. Det er bare å ta kontakt så skal jeg om nødvendig renskrive, og tydeliggjøre.
Superligaen i fotball ser ut til å bli en kort affære. Slutt før det begynner. Sanksjonsmulighetene mot spillere som ønsker å delta er litt interessante siden skøytesporten har brøytet vei.
https://www.vg.no/sport/fotball/i/41kVWV/norske-professorer-slakter-uefa-trussel-sopranos-metoder
Jeg er ikke enig i «analyser» som går på at ISU forsøker å ødelegge skøytesporten. De er derimot under et slags krysspress mellom fortid og fremtid. Mange hensyn å ta uten at man trenger å gå i dybden her. (Noen vil at idretten skal være «som den alltid har vært», mens andre tenker kun på øvelser og distanser som er på OL-programmet OSV).
EU-domstolen skal altså behandle anken i Kerstholt og Tuitert-saken. ISU har siden den gang dette startet åpnet opp for at «tredjeparter» kan arrangere løp og stevner halvveis inn under ISU-paraplyen. Icederby skulle jo bli en ny stevneserie med muligheten for å generere ekstra penger som følge. Forsøket har foreløpig falt i fisk. Det er ikke ISU sin skyld. Hjelmeng ser altså på «skøytesaken» som ikke bare renspikka kommersialisering, men også et slags nødvendig pressmiddel for at idretter skal kunne fornye seg. (NB: har foreløpig kun lest VG-artikkelen) Han trekker fram kvinner og skiflyving som eksempel, men kunne kanskje med fordel ha forsøkt seg med et eksempel fra skøyteverdenen? Vil «markedet» ha allround-VM hver eneste sesong? Slett ikke umulig! Vil markedet ha justert litt på hvordan allround fungerer? Tja. Ikke helt utenkelig! Vil markedet ha en ny fellesstartøvelse som tillegg? Trolig. (Disproporsjonalt forhold mellom klassiske øvelser og fellesstart). Vil markedet ha 100m enkeltdistanse? OSV!
Morn. Synd at den norske skøytedebatten bokstavelig talt forTAPER seg i å fokusere på løse sammenlikninger med proffligaen uten samtidig å fokusere på og trekke tråder til nåtid.
Den endelige dommen i Tuitert og Kerstholt-saken kan få potensielt stor betydning, og er særs interessant som en mulig pådriver for rett og slett å kunne påvirke øvelses-, og stevnestrukturen i skøytesporten.
Vi har allerede sett et – rett nok foreløpig mislykket – forsøk ved navn Icederby. Vi har sett hvordan ISU responderte på «trusselen» ved å tilpasse regelverk og forsøke å trekke nye format- og arrangementsformer inn under ISU-paraplyen. Kampen er interessant. VG-artikkelen er interessant.
Skøytesporten har utviklet en noe spesiell, skjev kommersiell struktur litt skreddersydd Nederland med sine profflag. Verdenscupen på sin side har ingen hovedsponsor, interne uttaksstevner i Nederland har høyere dignitet. Resten av skøyteverdenen lever på «almisser» (stipender og støtteordninger tilknyttet særlig et stort stevne som foregår hvert fjerde år.) Satt litt på spissen. I tillegg kommer billettinntekter og dugnadsånd. Premiepengene er små.
Proffligaen på skøyter handlet om profesjonalisering i et annet tidsvindu. Ikke formater. (Med unntak av EM-sprint som var nytt ,og interessant nok har fått en parallell i våre dager) Superligaen i den gjennomkommersielle fotballen handler om en «amerikanisering». (Lukket seriesystem uten sportslige opp- og nedrykk, og ditto kvalifisering hvis man ser bort fra 5 plasser som var tenkt «pending». Til forskjell fra amerikansk idrett var det til overmål heller ikke tenkt noen draft-ordning).
Skøytesporten har per tiden endt opp med en alterneringsmodell når det gjelder internasjonale mesterskap. Dessuten et regime når det gjelder nye øvelser som er ganske ferskt eller i emningen. Respons på en konkret ufordring. Responsen er i relativt stor grad farget av å være styrt innenfra. Gamle øvelser og formater på sin side er veldig styrt av tradisjonsfaktoren.Det er således fullt mulig å tenke seg endringer hvis en sterk, ytre påvirkningsfaktor tilkommer. Var Icederby et første signal om hva som kan komme? Fullføre, og justere en siden lenge påbegynt, men uforløst profesjonalisering?Tenkte tilfeller trenger ikke være såpass radikale og spesielle som Icederby. Tvertimot. Gode grunner til å peke på at akkurat det var et problem ved konseptet, og at det derfor var litt dødfødt. Kramer tok for en tid tilbake til orde for å ta saken i egne hender og arrangere allround-VM SELV siden VM allround overgikk til kun å stå på programmet annethvert år – Ihvertfall påta seg ansvar de årene VM ikke kom til å stå på programmet. Ved slike arrangement kan man jo tenke seg nye fordelingsnøkler når det gjelder billettinntekter. (delt mellom utøvere, arrangør og arrangerende forbund for eksempel). Man kan naturligvis også tenke seg gunstige formatendringer når det gjelder sammenlagtstevner, men grunnpilarene er der allerede for det eksempelet jeg snakker om her. Eksisterende og utviklingsbart potensiale.Det utelukker ikke forsøk på mer innovative sammenlagtvarianter også. Eksempelvis mer innovative forsøk ALA fellesstartdominerte formater litt liknende omnium.
Et annet aspekt på inntektssiden når det gjelder innføringen av nye stevner er jo dette med TV- og strømmerettigheter. ISU har jo inngått en avtale med Nent Group via Infront. Avtale med sistnevnte er nylig forlenget. Hvordan det forholder seg med «tredjeparts»-stevner opptatt i det gode ISU-selskap har jeg ikke foran meg nå. Vet heller ikke hvordan det blir hvis ISU taper anken. Trolig blir det vel da nye rettigheter til salgs om stevner tilkommer? Fra før vet vi jo at NSF forvalter rettigheter til NM og Norgescup. Og vi vet også at stevnene blir litt små når det gjelder å sloss om publikums- og media-konsernenes gunst.
Forøvrig var jo som kjent betting tenkt som et bærende element når det gjelder Icederby, og med utsikt til enorm fortjeneste…
Hvorfor er det slik at debatten om fornying skal foregå på forum for skøytehistorie? Er det likes eller det beste for skøyteinteressen som gjelder?
For ordens skyld siden det i disse dager ligger ute en tråd på forum for skøytehistorie hvorvidt jentene også skal gå stor firkamp og 10 000m: det er IKKE revolusjonært å gå inn for dette i skøytesporten. Det er tvert imot reaksjonært. Å gå inn for en slik endring er derimot politisk korrekt, men støtte avhenger av hvilke grupperinger og enkeltpersoner man spør. Å spørre utøverne selv om de ønsker stor firkamp rett frem er naturligvis en ide. Men det trenger ikke i alle sammenhenger å være svaret å spørre utøvere og trenere heller. (eksempelvis vanningspauser mellom hvert par og nedprioriteringer av løp til fordel for trening til følge). Skulle jentene også gått stor firkamp måtte det samtidig blitt innført andre endringer ved konseptet for å fortjene betegnelsen revolusjonært. – og da tenker jeg ikke på utendørsstevner med snøkanter og 8 par på den avsluttende tieren. 🙄
Innføringen av fellesstart på konkurranseprogrammet i hurtigløpstevner var derimot revolusjonært. Vellykket må det også karakteriseres som uansett om man liker det eller er 100% enig med utformingen av regelverket eller ei.Øystein Magnussen er igjen ute og savner flere verdenscupstevner. 🙂
Vel kan man håpe på at ISU skal åpne pengesekken, men jeg ville nærmet meg dette fra en litt annen retning: De nederlandske profflagene må få profilere seg bedre i verdenscupen. Det kan rett og slett gå på dette med drakter og sponsormerker. Så kunne man hatt krav om at man gikk i fargene til de enkelte nasjoner når det kommer til mesterskap. Kvalifiseringen i verdenscupen må gjøres personlig. Todeling av sesongen hvor hver halvdel kulminerer med hvert sitt VM gir en god balanse med passe antall kvalifiseringsstevner. Når man «tvinger» løpere til å jevnt over å delta jevnlig vil også selve verdenscupen status høynes. Så kan man diskutere enkeltheter som at finalen kanskje kunne byttes ut mot at den avgjøres under andre sesonghalvdels kulminasjon — i ikke olympiske år betyr det i min modell distanse-VM. Kvalifisering som et sentralt underholdningselement vil være vinn-vinn både for de som vil ha promotert mesterskapene og de som sponser cupen.
Kikk litt på forholdet mellom nasjonskvoteerobring i verdenscupen kontra OKT og andre interne kvalifiseringsstevner i Nederland. Personlige, lettfattelige, direkte og populære. Den gode nyheten er at dette ikke forutsetter at Nederland trenger å frarøves disse — man snur bare litt på flisa ved at de interne kvalifiseringsstevnene går i forkant av hver sesonghalvdels første verdenscupstevne...hvis man skal lete etter nederlandske forslag som har blitt nedstemt på ISU-kongresser, så er ikke forslaget om VM-serie det mest sentrale. Det forslaget kom midt oppe i diskusjonen om mesterskapsinflasjon. Verdenscupen blir ikke mer attraktiv ved å skifte navn til VM-serie. Snarere står man i fare for å utvanne VM-begrepet ennå mer. Dessuten vil ikke medlemslandene ha en slik løsning.
Nederland taler ikke med EN stemme, og ISUs agenda er ikke alltid den samme som Nederlands heller. ISU skal ivareta alle medlemslands hensyn. Man burde se på andre kommersielle strukturer enn de som man har i dag. Icederby utfordret, men lå litt for langt vekk fra skøytesportens vanlige konkurranseformer. (Viste seg at de lovet mer enn det kunne holde på inntektssiden). ISU ble allikevel nødt til å tilpasse seg. I en individuell idrett som skøyter hvor sponsingen er så skjev mellom der hvor de store pengene ligger (Nederland) og de andre som er mye mindre, tror jeg nøkkelpunktet er dette: hvordan sikre eksponering av sponsorer av løpere fra mindre og mellomstore land? Skal sponsorer støtte Norge eller Jumbo Visma hvor Håvard Holmefjord Lorentzen går? Hvor får sponsorer mest igjen for å gå inn? Vil publikum assosiere HHL med Jumbo Vismas eller Norges sponsorer? Vil Tsjekkia klare seg hvis Sablikova går for et Nederlandsk lag? Allerede i dag har vi en løsning hvor løpere fra enkelte små land går for nederlandske kommersielle lag, mens land som Norge har et eget, nasjonalt kommersielt lag. HHL valgte Norge isteden for Jumbo Visma. Jeg tror det ville vært en god løsning å åpne opp for kommersielle lag i verdenscupen ved siden av nasjonale. Løperne kvalifiserer seg innenfor rammene av nasjonale kvoter. Og de enkelte nasjonale lag kan velge å trene sammen på verdenscuptur selv om de representerer forskjellige kommersielle lag. Jeg er ingen ekspert på dette, men kjernepunktet synes å ligge et sted her. Står Orie på sidelinjen og sekunderer under løp i verdenscupen eller gjøres det av landslagstreneren? Kan Sablikova gå i Zaanlanders farger i verdenscupen og i Tsjekkias i mesterskap? Vil Tsjekkia og deres sponsorer lide eller vil man totalt sett være tjent med det? Kan Tsjekkias sponsorer tildeles små felt på Sablikovas Zaanlanderdrakt? Jeg spør. 🤔
