Avslutningen av førjuls-bolken av verdenscupen 2018/19 betyr også at kvalifiseringen til denne sesongens internasjonale mesterskap er avsluttet. I motsetning til tidligere er det altså ikke noe spesielt oppsatt stevne i januar/februar som teller som kvalifisering til VM sprint og allround.
Vi tar mesterskapene i kronologisk rekkefølge:
EM sprint (Collalbo 11.-13.januar)
Kvinner 1
Menn 3
Norges Skøyteforbund (NSF) fikk en innstendig oppfordring om å ta hensyn til EM-kvalifiseringen da de satte opp laget til Heerenveen. Her valgte de å vende det døve øret til. NSF v/Ødegaard opplyser riktignok til oss at det er «mer viktig at vi har løpere blant de 40 beste i WC sammendraget på hver distanse med tanke på kvoteplasser i neste års WC.
Når det settes opp hvilke løpere som går hver distanse, vurderes muligheten til ev. å kunne øke kvotene neste år foran kun det å delta i mesterskap denne sesongen.»
Dette er et poeng som kan ha noe for seg, men hvis man studerer listene, ser man at laget både på 500 m og 1000 m for kvinner kunne ha vært justert uten at de har noe å si for kvotene til verdenscupen neste sesong. Stort minus i margen til NSF!
Vi nevner at Finland har en mann på reservelista til EM sprint. Vår kjenning Suomalainen er altså avhengig av at et annet land ikke fyller sin kvote.
EM allround (Collalbo 11.-13.januar)
Kvinner 2+R
Menn 3
På samme måte som for sprintdelen av dette mesterskapet, er det 16 tilgjengelige plasser for kvinner og 20 for menn. Beste oppnådde tid på 1500 m og 3000/5000 m omregnes til tidspoeng, og kvoteplassene fordeles ut fra den lista man da får.
Verken Sofie Haugen eller Camilla Lund har fått det til å svinge så langt denne sesongen, hvilket gjorde at den tredje kvoteplassen til EM hang i en temmelig tynn tråd helt til sist søndag. Sofie greide ikke å forbedre sine tider på rask is i Heerenveen, og den tredje norske plassen blir dermed avhengig av at andre melder forfall.
I klassen for menn ble den norske maksimalkvoten sikret med god margin. Danmark har også en plass i EM allround, men det blir visstnok ikke Viktor Hald Thorup som bekler den plassen som han selv har sikret.
VM enkeltdistanser (Inzell 7.-10.februar)
Her fordeles som vanlig plassene ut fra stillingen i verdenscupen på de respektive distansene, og i tillegg fordeles ytterligere plasser ut fra beste oppnådde tid. Antall plasser varierer fra 24 på de korteste distansene til 12 på 5000 m kvinner og 10 000 m menn. Verken Sverige, Danmark eller Finland har sikre plasser til VM enkeltdistanser denne gangen – Sverige har ikke engang deltatt i årets verdenscup for senior med en eneste løper.
VM sprint (Heerenveen 23.-24.februar)
Kvinner 2
Menn 2+R
Til dette mesterskapet er det fordelt 28 plasser for kvinner og 28 for menn. En del av plassene ble fordelt ut fra resultatene i fjorårets VM, og resten etter den modellen som er beskrevet ovenfor. Norge hadde to plasser etter VM 2018, og vi greide altså ikke å øke denne kvoten i VM for menn. Reserveplassen kan jo likevel vise seg å være nyttig.
Finland har én plass i dameklassen og én i herreklassen pga. gode resultater i 2018. Dessverre er det ingen aktive finske kvinner som er god nok til å delta i VM i år.
VM allround (Calgary 2.-3.mars)
Kvinner 2+R
Menn 3
Til dette mesterskapet er det fordelt 24 plasser for kvinner og 24 for menn. Til tider kan det være lettere å sikre full kvote til dette mesterskapet enn til EM, da allround stort sett domineres/prioriteres av europeiske løpere.
Norges tredje beste kvinne må, her som i EM, håpe på at andre melder forfall.
Legg ellers merke til at Nils van der Poels bravader i Amsterdam gjør at Sverige kan stille med en mann i Calgary. Så lenge verken Van der Poel eller David Andersson viser seg på isen, er det dessverre lite håp om at noen svenske kommer til start.
Kilde: Våre oversikter er i sin helhet basert på signaturen «Mjøsaman» som huserer på Schaatsforum.nl.
Offisielle lister kan etter hvert forventes på nettsidene til det internasjonale skøyteforbundet ISU:
Bildet: Calgary Olympic Oval (speedskating.ca)
Jeg er sjeleglad for at landslagsledelsen ikke tok hensyn til din «innstendige» oppfordring om å endre lagene for sprint kvinner slik at vi kunne økt vår kvote i EM sprint kvinner fra en til to. Det er etter min mening langt viktigere å prioritere langsiktig enn å ty til kortsiktige løsninger. Å øke WCup-kvoten for kvinner på 500 m fra 2 til 3, samt menn 1000 m fra 3 til 4 bør være et overordnet mål. De 2 poengene Martine skaffet seg i H-veen kan bli helt avgjørende i den tette kampen om plassen rundt de 40 beste i WC-sammendraget etter Hamar. Dette kan eksempelvis gi vårt juniorsprint-talent Julie Samsonsen mulighet til å utvikle seg videre gjennom deltakelse i World Cup neste sesong, hvis framgangen fortsetter. Dette må være langt viktigere enn en eventuell 14-16 plass i Sprint-EM 2017. På 1000 m for menn bør Håvard, Allan og Henrik gå 1000 m på Hamar, da vil vi garantert ha en kvoteøkning fra 3 til 4 på 1000 i neste års World Cup, til glede for hele sprintlandslaget.
Takk for tilbakemelding. EM-kvoten kunne vel ha vært både to og tre hvis man hadde spilt kortene sine riktig, og da er det tross alt forsmedelig at den blir stående på en.
Selvsagt er det et dilemma dette med kortsiktige og langsiktige prioriteringer, og det er i hvert fall et dilemma at jo svakere en løper går, desto flere løp må hun gå for å være blant de 40 beste sammenlagt…
Men den store tabben ble gjort i 1000-meteruttaket sist søndag: Der burde Martine Ripsrud ha gått, uten at det hadde fått noen konsekvenser for kvotene neste år (kvoten blir uansett 4).
Haarberg, jeg forstår deg fortsatt ikke. På 1000 m ligger Anne på 38. plass på WC-lista og har minst like god sjanse som Martine (som ligger på 39. plass på 500) til å skaffe oss en ekstra kvoteplass på 1000 m i neste sesong. Klarer hun det har hun absolutt gjort jobben, til inspirasjon og glede for fremtidige norske kvinnelige sprintere. Makskvote, fra 4 til 5 på 1000 m kvinner, burde være til stor inspirasjon for Ane, Julie og andre jenter som i dag ikke er med i World Cup. (Eller mener du at Ragne eller Ida skulle ha avsatt plass til Martine på 1000 m?) World Cup bør brukes til å gi utøvere mulighet til å prøve seg internasjonalt. Jeg synes det er en langt bedre målsetting enn å fylle opp mesterskapskvoter bakfra. Jeg mener det bør stilles høyere krav til mesterskapsdeltakelse enn til World Cup deltakelse, og Norge er vel absolutt ikke eneste nasjon med en slik tankegang.
Sikkert mye fornuftig i dette, men problemet er at det ikke treffer helt når det gjelder 1000-meteren. Kvoten vil være 4 enten vi har 3 eller 4 blant de 40 beste (hvis ikke regelverket endres).
Riktig, må vi ha fem blant de 5 beste på 1000 m kvinner etter Hamar for å få maks kvote på 5 neste sesong. Men det er fortsatt ikke umulig. Som arrangør har vi rett til full kvote på hjemmebane, og tenk om Sofie eller Martine finner toppformen og går inn som femte på laget, og blir blant de tre beste på 1000 m i B-gruppa? Det gir 35 eller 29 eller 21 poeng, og det kan godt holde, selv om jeg må innrømme at jeg jeg ikke ville ha satset penger på det, vurdert ut fra dagens situasjon. Men undre har skjedd tidligere…
Ser – og så – poenget med å få Ripsrud inn blant de 40. Større gambling har jeg dog sett enn om hun hadde stått over denne gangen! Kvoter gjelder ikke enten World Cup eller mesterskap.: Ja, takk til begge deler. På damesiden ville det jo om gamblingen føltes for vågal ha vært fullt tenkelig å stille med Njåtun og Ripsrud på 500, og Ripsrud istedenfor Gulbrandsen på 1000. Sitter på en av disse krøkkete smart-telefonene nå, så jeg spør isteden Haarberg: hvor nærme hadde et slikt oppsett vært tre til EM, og ville Njåtun hatt en sjanse til å bli blant de 40 med tre løp på 500? En tredjekvinne til VM: hva i den virkelige verden måtte Ripsrud og Njåtun ha prestert på sine nye distanser? For gutta: helt enig i at Rukke var Norges tredje på 1000, men hva om Sæves overlot plassen til ADJ på 500? Eksakt hva måtte Allan ha gått på for en sikker norsk tredjekvoteplass til EM – henholdsvis VM? Det er dette som bør på bordet nå føler jeg. Deretter ser vi alle fremover foreslår jeg. 🙂
1) Så vidt jeg forstår er det Andzelika Wojcik som er nr. 15 på kval-lista til EM (ingen nr. 16). For at to norske skulle slå henne, måtte de underskride 80,475 poeng. Ida Njåtun ville jo greid dette som ingenting uansett hvilken bane hun gikk en 500-meter på.
Martine Ripsrud måtte for sin del ha gått på 1.21,07 – dvs. ingen lett oppgave for hennes del i dagens form. Så jeg holder nok en knapp på at det rimelige målet ville ha vært to – og den plassen ville man altså fått gratis hvis Ripsrud gikk 1000-meteren sist søndag.
2) Eliassen spør om EM og VM sprint for menn, men til EM har vi jo tre plasser. Grensen for siste kvoteplass i VM sprint for menn var (uoffisielt) 70,810 poeng; Bosa fra Italia. ADJ måtte i så fall ha gått under 36,355, hvilket han kanskje hadde greid. Her er problemet at den gode 1000-metertida hans kom etter den siste 500-meteren – det ville altså ha vært en rimelig stor gambling å sette ham inn på 500 m sist lørdag.
Haarberg: «Så jeg holder nok en knapp på at det rimelige målet ville ha vært to – og den plassen ville man altså fått gratis hvis Ripsrud gikk 1000-meteren sist søndag.»
Jaja, og sendt Anne G hjem til Norge uten å ha fått gått løp i Heerenveen. Sikkert utmerket idrettspsykologi.
For meg blir dette bare skrivebords-spekulasjoner!
Ja, ser nå at det etter finregning ble tre sprintmenn til EM! Gulbrandsen hadde sikkert fint tålt å bli satt ut av taktiske hensyn som kunne kommet henne selv til gode, Hvordan er Njåtun i forhold til Ripsrud på 500 nå? Ville vært artig med Allan på 500.
…ja til flere skrivebordsspekulasjoner forøvrig. 🙂 Skaper større skøyteinteresse. ADJ kunne ha gått all in på 500 i ett av de første parene, for så ha gått en kontrollert 1500 som gjennomkjøring? Det var vel en smule gambling som fører til tre sprintmenn til EM, og etterpåklokskap at ADJ ikke behøvdes i den sammenheng?
Overstående utveksling går langt over hodet mitt, men jeg synes også det er ganske positivt med skrivebordsspekulasjoner. Det vitner om engasjement! Jfr langrennslobbyen, som i flere uker har diskutert hvordan det norske (og svenske) kvinnelaget i skistafett-VM bør komponeres. Skiforbundet sine laguttak får heller ikke stå uimotsagt i de kretsene.
Eliassen: Å stille med Ripsrud og Njåtun på 500 i H-veen forekommer meg å være en svært dårlig idé. Njåtun var ikke påmeldt som reserve på distansen, det var derimot Anne G, som hadde vært mulig å bruke, men som ikke er nevnt som et alternativ av noen her. En reserve er mulig å melde på pr. distanse før final entry, som vel var mandag kl. 12.00 før stevnet. Men en slik løsning hadde med stor sikkerhet ført til at Hege hadde rast ut fra A-gruppa på Hamar på 500, som da hadde blitt uten norsk deltakelse. Ikke lurt spør du meg.
En annen ting: I og med at flere i troppen til World Cup-stevnene så langt har måttet skaffe finansiering til å betale egenandeler, synes jeg de bør få starte på de distanser de er kvalifiserte til, både av moralske grunner og for samholdets og lagmoralens skyld. Ikke minst på sesongens foreløpige høydepunkt: WC-4 i Heerenveen.
Klar over fristen til å melde på løpere med en reserve. Kanskje litt mer åpen debatt i forkant kan være til hjelp for uttakskomomiteen, og skape større innsikt, og forståelse for andre om valg som foretas? Hege Bøkko hadde ikke allverden å tape på å stå over den seneste femhundringen. Selvtilliten fikk hun etter 1000 som hun kan bygge videre på. Hun ligger i et ingenmannsland i 500-cupen med svært gode muligheter til rykke opp igjen. Dessuten kommer det nok (dessverre) mange utenlandske avbud til Hamar. Finansiering er jo et eget kapittel. Har ingenting imot initiativ som skaffet Sæves penger til Japan, det ble til og med penger over til løpene i Europa. Tror ikke bidragsyterne, eller Sæves hadde hatt noe imot å måtte stå over løpet av taktiske grunner så lenge han var på plass blant de andre,men denne gangen uten å gå. Gulbrandsen burde heller ikke vært hjemmeværende reserve, men heiet på Ripsrud og Njåtun.
…. bare LITT TIl før jeg slipper dette: logikken i resonnementet er altså: inn med Njåtun på 500=garanti for en plass til EM, PLUSS en mulighet for enda en til ved Ripsrud. Dessuten et forsøk på å få inn Njåtun blant de 40 beste i verdenscupen sammenlagt på 500. (Er det for optimistisk??). Ser for meg at Njåtun da ville droppet 3000 på Hamar, om sjansen fortsatt var tilstede på 500. Tapet av en plass i A på 3000 i neste sesongs første stevne ville ha vært til å leve med. 3000 er jo Njåtuns tredje beste distanse. Øve på kortere distanser på Hamar. Litt mer å vinne på å bytte ut Bøkko med Njåtun enn Gulbrandsen er poenget. Litt mer i vektskåla som hadde motivert å ikke stille med Bøkko på 500 i Heerenveen.
Vel, men det å kutte ut Hege på 500 i H-veen ville sannsynligvis avskåret henne fra muligheten til å kvalifisere seg til WC-finalen i Salt Lake City og kjempe om pengepremier sammenlagt på distansen…
Det er med i beregningen.! Hun har uansett 1000-meteren i Salt Lake City, og kommer til å delta i stevnet. Ikke helt umulig at en plass på reservelista hadde holdt. Finalen denne gangen er på verdens raskeste bane, så litt færre avbud enn vanlig forventes. Spesielt gjelder dette dog allrounderne som kommer fra Calgary. Sprintere ranket mellom 10-20 er det litt større tvil om. Vel, vel: håper det blir litt fokus på kampen om verdenscupkvoter, og plasser til finalen under stevnet på Hamar. – inkludert Bøkko på 500 og Njåtun på 3000. Wetten og co kan bli flinkere!
Denne kommentaren skulle egentlig vært på NST’s forum, men der er det jo for tiden umulig å få lagt inn kommentarer, har prøvd noen ganger de siste dagene uten å lykkes. Danmark er ikke kvalifisert til VM enkeltdistanser, dessverre. Thorup gjorde et forsøk på 5000 meter i Herrenveen men det gikk skitt, nærmest bokstavelig talt. På hans Facebookside forteller han at han gjorde et forsøk etter en uke med mageinfluensa, men «opkast og racermave» var ikke rette oppladingen. Synd, og synd at han ikke stiller i Collalbo, får håpe at han stiller i Calgary.