I første par satte den lettkjennelige sovjetrusseren med barten, Kljujev, ny olympisk rekord, fant ham på Facebook, faktisk, han ser jo ganske artig ut.

Så kom Mozin, som en veldig kort periode i 1986 var verdens beste langdistanseløper, mot den unge nederlenderen Kemkers, som dessverre falt klønete på langsiden, fra en svært sannsynlig medalje. Han ble først slått av Visser, så Hadschieff, som hadde et fantastisk OL med gode plasseringer på alle distanser.

Så var det Karlstad, da. Han lå på etterskudd til de to beste hele veien, før han fikk det katastrofale fallet ni runder før mål. Bildene av fallet gikk avisene rundt dagen etter, som symbol på Norges elendige innsats. Dette var første gang Norge sto uten medalje for skøyteherrene i vinter-OL, så bortskjemte var vi altså etter tiår med Hjallis, Kuppern, Maier, og S-ene blant mange andre.
Heldigvis vant han fortjent fire år etter!

Tomas Gustafson hadde sin aller beste sesong, og tok gull igjen på begge de lange distansene, og men ny verdensrekord på 10.000. Pappa, som har et betydelig antall svenske gener selv om han ikke ville innrømme det, ble gratulert av meg med svensk seier. Mamma synes det var kjempemorsomt, mens pappa ble liksomfornærmet, svensker var liksom det verste som fantes for ham, i alle fall på idrettsbanen.

Jeg ble sittende oppe og se øvrige kuriositeter i senere par. Eric Flaim yppet seg veldig mot vinnertiden før han sprakk, og veteranen Hans van Helden tjuvstartet i sin 15. OL-start til Bjørnsens store forlystelse. Japaneren Shimizu med den merkelige stilen, fikk skøytelissene løsnet, og måtte stoppe opp og knytte dem på oppløpssiden. Mamma syntes for øvrig Aoyanagi så ut som et dødninghode.

Vi hadde fremtidshåpet Järvinen, sønn av en verdensmester, og ikke minst løpets eldste deltager, Colin Coates, som etter det som ble sagt ble første vinterolympier til å delta seks ganger.

Bilde av sjettemann Kljujev her, altså.