Koronaviruset tar nesten all oppmerksomhet nå, og sånn må det nesten bli. Men i vissheten om at det kommer en tid etter dette, har vi med en stor dose bekymring merket oss en dramatisk vending i «kampen om VM på skøyter».
Som kjent ble det på forrige ISU-kongress (2018) diskutert hva som skal gjøres med den internasjonale mesterskapsstrukturen. Forslaget fra ISUs egen komité for hurtigløp var at det skulle være ett verdensmesterskap pr. sesong, og dette var vel også det som ble vedtatt av kongressen – riktignok i en form som er åpen for tolking.
Uansett: Verdensmesterskapet i 2021 blir ett mesterskap, og kun på enkeltdistanser. Mesterskapet i 2022 blir sprint og allround, men må da selvsagt konkurrere om oppmerksomheten med vinter-OL i Beijing. VM 2022 skal gå på Hamar.
ISU: -Allround skal få leve noen år til, men det er enkeltdistansene som teller
Hva så med 2023 og framover? Her har styret i ISU, som nå styrer butikken alene helt til kongressen i 2021, snudd helt om i forhold til det vi trodde kongressen vedtok i 2018:
- 2023 «VM enkeltdistanser» (som i 2021)
- 2024 «VM allround/sprint» (som i 2022) og «VM enkeltdistanser» (som i 2021) – to separate mesterskap
Fra ISU-styrets egen begrunnelse (vår oversettelse):
«Løsningen avviker fra det generelle prinsippet om ett VM pr. sesong, idet det gjøres unntak for sesongen midt mellom to vinter-OL. Dette reflekterer ønsket til medlemsnasjonene om et VM enkeltdistanser hver sesong, samt den interessen som finnes for allround- og sprint-formatet, særlig blant medlemmer som har en sterk skøytetradisjon.»
Disse vakre ordene kan sikkert leses på flere måter, men det er ingen tvil om at man på denne måten har oppnådd (?) å gi enkeltdistansene et definitivt fortrinn på bekostning av det opprinnelige VM-formatet og sprint-formatet. I OL-sesongen vil sammenlagt-VM komme i skyggen av OL, og i 2024, 2028 etc. vil det være to VM som konkurrerer om oppmerksomheten.
Dersom man virkelig hadde ønsket å gjennomføre et prinsipp om ett VM pr. sesong, kunne man meget enkelt ha brukt denne fireårssyklusen – et opplegg som ville ha sikret full balanse mellom enkeltdistanser og sammenlagtkonkurranser:
- VM allround/sprint
- VM enkeltdistanser
- VM allround/sprint
- OL
Alternativt kunne man ha fulgt opp Nederlands forslag om en VM-serie på enkeltdistanser. Denne kunne ha vært gjennomført hver eneste sesong, og samtidig kunne man ha arrangert sammenlagt-VM hver sesong.
Mener Norges Skøyteforbund noe nå, da…?
I over ett år har vi forgjeves ventet på et utspill som sier noe om hvordan Norges Skøyteforbund møter de stadige angrepene fra internasjonalt hold. Nå virker behovet for en motstemme til den rådende utviklingen – den mulige «begynnelsen på slutten» – å være større enn noensinne. Hvor blir det av initiativene fra norsk hold? Er en over hundre års tradisjon verdt noe som helst for NSF?
I så fall vil vi gjerne høre det.
Norges Skøyteforbund er oppfordret til å svare på dette innlegget på en så konkret måte som overhodet mulig. Deres svar vil legges ut på disse sidene så snart vi får det.
Norges Skøyteforbund er en organisasjon, ikke en person, og som organisasjoner flest med medlemmer som har ulike oppfatninger om sentrale spørsmål. Hvem er det du spør her: Presidenten, generalsekretæren, leder TKH eller? Som man roper i skogen får man (ikke) svar…
Ja, minst en av de tre du nevner her må vel ha en viss myndighet til å svare på vegne av organisasjonen. Alle tre er i hvertfall utfordret. Så mange merkelige utspill som har kommet fra NSF opp gjennom årene, forventer jeg faktisk at de greier å mene noe om dette.
Av og til kan det være greit å ikke adressere mer konkret enn som så – Så kan jo den/de som føler seg kallet svare. Vil dessverre ikke vedde på at Haarberg hadde fått svar selv om han hadde adressert spørsmålet til en av de nevnte.
OL har til alle tider fungert som et VM i enkeltdistanser. Det kanskje holder med det hvert 4. år. De fleste idretter har mesterskap som går ovet tid som turneringer og så kåres mesteren til slutt i finalen. Det er det som gjør allround og sprint mesterskap så spennende. La oss gå tilbake til det og få opp interessen igjen. Det stemmer ikke at lange turneringer betyr mindre interesse. Tennisentusisster vil helst ha 5 settere etter ukevis med turnering. Fotball og ishockey er også eksempler på at publokum ikke vil ha alt unnagjort med en konkurranse og så kåre mesteren.
Mitt standpunkt i saken skiller seg forøvrig fra Haarbergs og den gjengse blant aldrende norske skøytetilhengere: Ved å være for konservative mht konkurranseformat hva gjelder allround bidro, og bidrar man man selv til at allround sakte fases ut og underholdningsproduktet slik blir fattigere. Jeg vil ikke kalle det selvbedrag blant våpendragerne fordi de fleste er fullt ut klar over poenget: «Vi vet at kampen er tapt, men vi skal kjempe den til det bare er et par igjen av oss som husker Bislett, 8 par på den avsluttende tieren, den gangen andre halvdel av et stevne på 5000 spenningsmessig besto i hvem som skulle komme med på tieren og vaket rundt plass 16, kvoter til neste år osv, osv. Til en viss grad har ISU bøtet på moderniseringsbehovet ved å gå ned på antall par på siste distanse og isteden også lene seg på kvinner og sprinterne, men noe mer må til for at man skal lykkes. De fleste løpere får gå tre distanser, få får gå/ønsker å gå siste distanse i firkampen. Del i fremtiden også ut medaljer etter tre distanser, gjør om på distanserekkefølgen, men behold den avsluttende tieren slik at Norge og Nederland pluss spesielt inviterte (inkludert en ny kategori løpere med nye incentiver) fortsatt får ha dette aspektet ved festen. Skal man ha sjansen til å lykkes med dette, bør man etter samme mal spesialsy et sammenlagtkonsept med en moderne spenningskurve, og satse mye på å selge denne inn til IOC. Slik kan allround reddes, og skøytesporten støtte seg på idrettens tradisjongrunn i utviklingen av et helhetlig konsept med en ryddig struktur som bedre lar seg selge inn til publikum, sponsorer og media. Til ISU: slutt med halvveise løsninger og kompromisser som skal etterstrebe å tilfredstille alle. Våg å ta noen tøffe valg også når det gjelder allround. De mest ihuga i dag henger med allikevel bare de får beholde tieren og kan pusle med anakronistiske kuriosa som adelskalendre og slikt. Absolutt sjarmerende, men ikke navet rundt fremtidens underholdningsprodukt. Ikke send allround på museum.