Det historiske Super-NM 2020 i Asker endte opp i en stygt amputert versjon, et helt annet sted og sju måneder forsinket. Likevel: Arrangementet kom da i mål på en verdig måte, og her er resultatene med nogo attåt.
Verdens tre ledende skøytenasjoner har avholdt tilsvarende mesterskap, samtidig eller like før mesterskapet på Hamar. Så hva er vel mer naturlig enn å sammenlikne resultatene – særlig nå som vi uansett må se langt etter internasjonale konkurranser?
Her er først resultatene på ett brett:
I vår tenkte landskamp har vi delt ut poeng til de 9 beste løperne på hver distanse: 10 poeng til nr. 1, 8 poeng til nr. 2, og så videre ned til 1 poeng for 9.plass. Legg merke til at vi ikke velger den primitive varianten med å se kun på de oppnådde tidene. Vi gir et skjønnsmessig fradrag på 0,2 tidspoeng for resultat fra Nagano, 0,4 tidspoeng for Hamar, og 0,6 tidspoeng for Kolomna. Dette er for å kompensere for ulempen ved å gå på disse banene i forhold til å gå i Heerenveen, som er den raskeste banen. Metoden vil i praksis gi for stor kompensasjon på enkelte distanser, og for liten på andre. Samlet sett håper vi at den er i nærheten av å gi et noenlunde rettferdig bilde…
I tabellen ovenfor har vi indikert «landskamp-poengene» helt til høyre for hvert resultat, og vi har videre markert den beste løperen (vel og merke etter vår skjønnsmessige metode) på hver distanse.
Resultatet av selve «landskampen» blir etter dette som følger:
Tips: Resultater fra nasjonale mesterskap på skøyter finner du for eksempel hos Speedskating News.
Bildet øverst: Allan Dahl Johansson (instagram.com/perallanjohansson)
Artig, men litt depressiv vinkling. Hva med Nederland-Europa-Asia/Oseania-Amerika? Happening en gang i året. «Ryder Cup» hvor Sablikova er på lag med Njåtun. Skøyter må litt vekk fra alt for mange mesterskap per år. Den prosessen er jo i gang, men samtidig må man jobbe med å få til en mer attraktiv verdenscup ellers blir det for få toppstevner per år.
Men hvem er det egentlig som har vedtatt at det er for mange mesterskap? Så lenge man bare driver og fjerner mesterskap uten å erstatte dem, blir sesongene bare fulle av stadig større og lengre dødpunkter. Det er ISU som har satt i gang den prosessen, de er lei av å bruke så mye av kunstløpspengene sine på hurtigløpssporten. Men mesterskap er populære og genererer inntekter, mens verdenscupen er et pengesluk. Strategien holder ikke vann.
Kryssende linjer. Den gamle strukturen med NM-EM-VM – utvidet med sprint-VM på syttitallet – møter den «nye» med verdenscup, distanse-VM, distanse-EM og nasjonale enkeltdistansemesterskap. (4CC foreløpig litt vanskelig å plassere i dette todelte bildet. Oppstod like mye som et ønske om et regionsmesterskap. Fredi Schmid sukket uansett tungt. Trolig fordi han så det som en utgiftspost, og heller ville ha økt fokus på verdenscupen. Med ønske om å få slike stevner til å generere mer interesse)
Det er de som hevder at det finnes en usynlig understrøm/agenda som sier at allround ikke lenger trengs fordi vi har fått lagtempo, sprint-VM fordi vi har fått lagsprint og 10 000m fordi vi har fått fellesstart.
Stemninger snur fra kongress til kongress, og imens har jo ISU også andre organer med beslutningsmyndighet. Ikke kun som forvaltere av hva disse «riksdagene» bestemmer.
På ett tidspunkt ble det viktig å samle mesterskap i den grad man syntes man klarte det, og deretter å alternere. Nylig har det imidlertid skint igjennom at det er et stort demokratisk flertallsønske i organisasjonen å avholde distanse-VM hver eneste sesong. OL-sesongene unntatt naturlig nok. Utviklingen er også medlemslandsstyrt. I hvilken grad det er økonomiske interesser som står bak eller medvirker avhenger av definisjoner. Jo, tilskuddsordninger og sponsorat i enkeltland er avhengige av hva som skjer hvert fjerde år, mens de internasjonale allroundmesterskapene veldig ofte går i Heerenveen eller Hamar. Nederland er i en særstilling. Der har man kommersielle lag hvor utøverne blir eksponert via ulike kanaler. Nasjonale uttaksstevner viktige i så måte, noe som går utover verdenscupen. Det er viktig å merke seg at Nederland har klart overgangen til den nye tid bedre enn Norge. Opptatt av enkeltdistanser også. Norge plasserer seg blant landene med oppmerksomhet hvert fjerde år, men fremdeles med en sterk allroundstanding blant den eldre garde. Nederland med sin bredde og kulturelle forankring kan ikke danne mal for resten av verden. På en annen side må man korrigere for at skillelinjen for interesse i Norge samsvarer godt med en aldersakse, samfunns- og mentalitetsendringer.
Den mest nærliggende løsningen må være å søke å gjøre verdenscupen såpass attraktiv at disse ikke kun blir isolerte tester som ingen vil sponse. Kan også være plass til andre nyvinninger. Skøyter er i dag en todelt sport hvor man ennå ikke har fått noen fullgod overordnet syntese. En todeling av sesongen kunne ha vært et svar. En slik struktur ville ha tydeliggjort linjer, ønsker og behov. Sistnevnte innebærer også behov for modernisering av gamle linjer selv om det strider mot enkeltes ønsker. Tradisjoner kan ivaretas uten å skygge for moderne behov.
Klar tale fra tallene der. Artig oppstilling!