Husker du… EM 1986?

Jeg så dette igjen her om dagen, og her er det altså ikke Bjørnsen som kommenterer, men Tor Aune(?) Må si at kvaliteten og entusiasmen ikke var helt på topp, og var mang en gang fristet til å overta sammen med Jorsett selv.

 

Dette var på mange måter et deprimerende mesterskap. Var mye prat om de håpløse norske prestasjonene. Den sympatiske Hein Vergeer tok seieren på sprintdistansen som ventet, og hadde alle forutsetninger for å forsvare tittelen.

På 5000 meter fikk vi se Alexander Mozin i aksjon i første par, og med elegante kliv holdt ledelsen i løpet helt til slutt og han tok distanseseieren. Dette var en av de aller jevneste femmere i noe mesterskap. Tre sekunder ned fra Mozin fant vi Hadschieff på andre plass, bare syv sekunder foran de som ikke kvalifiserte seg til «plassering».

Falk-Larssen sprakk fullstendig, Oxholm var helt ute av form, mens Nyland lå helt på grensen til å komme blant de 16. Lyspunktet var Karlstad på bronseplass.

Sovjeterene stilte forøvrig med den senere skandaleomsuste Guljajev, som vi ikke her fikk se så mye til, tross femte plass i sammendraget.

Da 1500-meteren gikk, var det temmelig gøy at sveitseren Hinni ble omtalt som «Henni», navnet på min da sju år gamle lillesøster. Forøvrig misset kommentatorene helt da Schalij skulle gå.

Han var opprinnelig ikke kvalifisert, men gikk seg inn til 9. plass på 1500 meter, og snek seg inn på 8. sammenlagt. Dette gjorde at Bjørn Nyland var ute av milløpet, noe de ikke fikk med seg før 1500 var ferdig.

Så fikk Nyland delta likevel, da Eminger måtte trekke seg pga mageproblemer! Han hadde slitt seg gjennom 1500 for at østerrikerene skulle ha full kvote neste mesterskap.

Mila ble grusom for oss nordmenn. Mozin leverte et toppløp åtte sekunder bak mesterskapsrekorden i første par. Vergeer hadde nesten 30 sekunder å gå på, men tapte nesten 20 av disse til Mozin. Sovjeteren endte dermed på andre plass sammenlagt, men forsvant nesten fullstendig etter denne sesongen.

800px-Hein_Vergeer_1985b

Hein Vergeer (Anefo / Croes, R.C.)

 

Per Willy Guttormsen ble intervjuet og beklaget seg over den norske elendigheten. Bjørn Nyland ble nest sist, bare så vidt foran semisprinteren Hoffmann. Karlstad ble slått med en halv runde av Gustafson, og ble beste nordmann på niende plass. Tilskuertallene på Bislett var gjennomgående elendige, og skøytesporten var i full krise.

 

(skrevet av H. Haraldsen – «Forum for skøytehistorie»)

Bildet øverst: Geir Karlstad har passert målstreken etter 10 000 m.

 

Komplette resultater EM i Oslo 1986

Se opptak fra mesterskapet (Youtube)

6 kommentarer om “Husker du… EM 1986?

  1. Ja, dette var et trasig mesterskap og det ble da også siste EM eller VM på Bislett.
    En æra var over.

  2. Hva skjedde mellom 1979 (VM på Bislett, d e n begivenheten), via 1983 (VM på Bislett, stor begivenhet, norsk vinner, litt malurt i begeret) og 1986 (EM på Bislett, sviktende interesse)?

    Det var ikke s å lite folk i 1986, men det var første gang på det vi kunne huske at folk ikke har stilt opp som sild i tønne. Mistrøstig norsk innsats første dag hjalp ikke på søndagsoppmøtet heller.

    Hamar arrangerte VM i 1985, bikkjekaldt men ganske fullt med folk. Noen skøytepublikumsprofiler (mest skuespillere) slapp til i Dagsrevyen med en moderat protest, de mente at alle skøytemesterskap i Norge burde arrangeres på Bislett.

    Verdenscupen på skøyter ble introdusert på denne tida, har det hatt noe å si? I hvert fall tror jeg at den folkekjære reporteren Knut Bjørnsen mista litt piff på grunn av det, og hadde forlatt skøytesporten til fordel for sportsdans! som han nå framsto som frontmann for på TV. En av skøytesporten sine pilarer svikta, og det var et dårlig signal. Folk ble forvirra, er ikke skøyter noe, lenger?

    Når var den ufordragelige Dizzie Tunes- sketsjen igjen? Den hadde overhodet ikke hatt noen relevans i 1979, ei heller i -83. Men ut av intet så var vi kommet dit.

  3. Verdenscupen i seg selv gjorde neppe mye fra eller til for publikumsoppmøtet på i EM 1986, verdenscupstevenene hadde uansett fått lite oppmerksomhet. Imidlertid hadde de norske resultatene i forkant av EM 1986 vært av en slik karakter at en norsk sammenlagtmedalje virket helt urealistisk. Sesongoppkjøringen hadde også vært turbulent med sparking av landslagstrener, ryktene fortalte om håndgemeng i garderoben i Inzell.
    Knut Bjørnsen jobbet nok mer med Kvitt eller dobbelt enn med dansekommentering i 1986, men han var tilbake som skøytekommentator med Per Jorsett fra 1987 til han gikk til TV3 i 1991.

  4. Nedturen sammenfaller vel stort sett med da folk flest sluttet å gå på – enn si begynne med – lengdeløpskøyter. Slutten av åttitallet var jappetid og mentalitetsendringer. Langrenn overtok, og klarte å holde på hegemoniet til tross for at også den idretten var litt traust. Lettere å tilegne seg å gå på ski i alle sine former, og utbygging av infrastruktur gjorde at nordmenn i større grad kunne utnytte landets topografi. Skøyter ble gående igjen i ring på perrongen med en litt omstendelig konkurranseform og gikk over til å bli for de spesielt interesserte, nerdene. Verdenscupen har nok sin del av skylda for hva som siden hendte. Årlig enkeltdistansefokus ble innført parallelt med den gamle strukturen med NM-EM-VM. Den syntesen sliter man fortsatt med. Det anakronistiske i hoderegning som folkeforlystelse kombinert med det ditto abstrakte ved skjemaer og alt dette bidro til fremmedgjøring, eller skal vi heller si at en bunn falt ut da slikt hodebry ikke lenger ble relevant. Kombinert med et sammenlagtmesterskaps litt statiske, og sjeldne karakter gjør dette at skøyter av mange oppleves som litt kjedelig. En suveren Ole Einar Bjørndalen kan fortsatt bomme på et skudd eller to og være med i seierskampen og nå og da tape. En verden følger med. En Bjørn Dæhlie eller Sven Kramer treffer hovedsakelig en streng i sitt eget land når de vinner. Langrenn sliter med det samme som skøyter på den måten at de leter etter konkurranseformer og formater som kan generere interesse utover egen base. For skøyters del har fragmentering gått ut over helheten. Ja, selv verdenscupen er fragmentert. Ørten forskjellige vinnere noen få helger i året. Ingen bryr seg om sammenlagtstillingen. Helheten er best representert i sammenlagtstevnene, men der er det for statisk igjen: kåring av konge og dronning er ofte gitt på forhånd, og når den ikke er det står kampen mellom i beste fall en håndfull løpere.
    Det er selvfølgelig nyanser her, men jeg tror det går an å si at ideen om et distanse-VM eller distanse-EM for den delen har slått bedre an enn verdenscupen. Og at utviklingen er utøver-, og OL-styrt. Bislett forsvant fordi publikum forsvant. Publikum forsvant ikke på grunn av manglende norske resultater. De forsvant på grunn av for stor avhengighet av det samme. Det oppsto en vannskille mellom de som hadde vokst opp med skøyter på beina og i hodet, og de som kom etterpå. Noen mistet interessen, andre ble ikke fristet.

  5. …beklager hvis mitt forrige innlegg oppleves som dystert. Ikke ment slik. Jeg mener tvertimot at idretten har gode muligheter til å angå og engasjere flere hvis man trykker på de rette knappene. 🙂

  6. Det er lettere å spørre enn å svare! Men noe ganske dramatisk skjedde i disse årene etter 1983. Dårlige norske resultater/utsikter, mye mulig en del av det. En del negativ reklame. Var det «vi har vinni/seiern er vår» som var drivkrafta bak skøytesporten sin popularitet? Når vi ikke vant så kunne det være det samme? Dette strider imot den gamle sannheten om at publikum (på Bislett) heia på a l l e.
    Det tror jeg på: At langrenn tjente stort på at «alle» gikk på ski, mens stadig færre gikk på skøyter. Skiløperne brukte utstyr som «alle» skulle ha, altså et enormt kommersielt marked. I 1986 kunne alle norske som hadde hørt om Marcialonga få plass i en maxitaxi..

    Hopp tror jeg kan sammenliknes med skøyter. Egentlig så har hoppbakkene opplevd det samme som skøytebanene. I en periode så var Norge akterutseilt som hoppnasjon. Men bl.a. takket være Arne Scheie, VG&Co så gikk det ufortrødent videre, med tung økonomisk oppbacking og entusiastisk mediedekning. Scheie forlot ikke skuta, slik som Bjørnsen gjorde. Dette siste skal ikke overdrives betydninga av, men heller ikke bagatelliseres. Jeg personlig hadde min mest entusiastiske periode som skøytesupporter bl.a. på 1980- tallet, og husker godt virkninga av at Bjørnsen delvis vendte skøytene ryggen. Programleder for Kvitt eller dobbelt kolliderer ikke med skøyter, men galleonsfigur for sportsdans, det gjør. Det hadde uomtvistelig negativ effekt. Så kom KB tilbake, men med svekka fokus. Han var ikke «på» lenger. Han viste dalende form omtrent samtidig som World Cup ble innført (og rundetider og poengsummer kom av seg sjøl). Og sa mye rart for åpen mikrofon.

    Hvis noen hadde nevnt i 1979 at kanskje Bislett skulle fases ut som skøytearena? Like utenkelig som omtrent hva som helst en kunne finne på å foreslå. Men omtrent ti år seinere så skjedde det.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *