Da lekene gikk i Canada ble det TV-sendt på nattestid her i Norge, og jeg som tolvåring fikk sikkert ikke lov å være så lenge oppe. Jeg har derfor benyttet en regnfull lørdag formiddag nå til å se 5000 m og 1500 m.
Dette var det første innendørs-OL, og mulige verdensrekorder lå i luften. Selv om forholdene skulle være usedvanlig forutsigbare, var det alt annet enn jevnhet som preget løpet. I et tidlig par feilberegnet en av favorittene, Leo Visser, og gikk altfor forsiktig ut på de første 1000, men kjørte så på med voldsomme runder og lå under verdensrekordskjemaet da det gjensto en runde, før han sprakk litt på slutten. De norske løperne, og særlig det største håpet, Geir Karlstad, skuffet stort.
Karlstad var den eneste som åpnet under 19 på 200, men sprakk totalt, og ble slått av makker Hadschieff. Falk-Larssen gikk i kjent stil hardt ut og fikk det på slutten, mens Frode Syvertsen faktisk var best av alle løpere etter 600 meter, men endte langt over syv minutter til slutt.
Gjennom hele løpet var Per Jorsett fortvilet over de ujevne rundetidene, det var knapt et eneste skjema han kunne bruke, stakkar. Nesten alle de første parene lå temmelig likt an etter 3000 meter. Da Tomas Gustafson kom i et litt senere par tok det lang tid før kommentatorene skjønte at dette kunne gå veien, og tittelforsvareren snek seg såvidt under Vissers tid på siste runde og tok et nytt gull.
1500 meter har jeg faktisk sett før, da NRK sendte den i reprise dagen etter den gikk. Det var andre tider da, uten internett og oppdateringer av resultater i ett sett. Jeg måtte imidlertid se det med mamma, og hun hadde sett det fra før og hadde en lei tendens til å røpe resultatene på forhånd. På den annen side kunne jo hun også se f.eks. landskamper i fotball og juble hemningsløst for scoring, når ballen egentlig gikk langt opp på tribunen på innkastsiden, så når hun heller ikke husket forskjellen på Adeberg og Hoffmann ødela det ikke for mye av spenningen, siden jeg regnet med at hun tok feil i det meste ellers.
Sovjetrusserne stilte et vanvittig lag, og Bjørnsen mente at de kunne ta alle tre medaljene. Det var verdensmester Guljajev som nettopp hadde vunnet 1000 meter, verdensrekordholder Zjelesovski, mannen med verdens beste uoffisielle tid, Bobrov, og en forholdsvis anonym Klimov, som hadde slått resten av sovjeterne i kvalifiseringen.
Allerede i første par smalt en av OLs store løpere, Eric Flaim, til med ny verdensrekord, og parkerte den eneste deltageren Nederland hadde funnet å stille med, Hein Vergeer med det flotte fornavnet. Vergeer var helt ute av det og forsvant etter dette mesterskapet.
André Hoffmann var ikke sett på som noen kandidat til noen medalje, kanskje han kunne holde følge med parkamerat Klimov i et par runder i allefall, foreslo Bjørnsen. DDR-løperene var kjent for å åpne hardt, og jeg har sjelden sett en løper kjempe så tappert på en sisterunde som østtyskeren, og det holdt til seks hundredeler under Flaims ferske verdensrekord.
André Hoffmann (Youtube.com)
Sovjetrusserene skuffet stort, i den grad tre mann blant de sju beste er svakt. Sistemann, Bobrov, ble sklitaklet av Karlberg i siste indre, og tuslet rolige halvannen kilometer da han fikk løpe om igjen.
Det var moro å se de canadiske hjemmeløperene gå med hjertet utenpå trikoten. Pichette var den eneste som greide en andrerunde på 27-tallet, og Jelonek åpnet som om han skulle ha et monster i skøytehælene. Høydepunktet var da regjerende OL-mester og det som ble sagt var tidenes olympier i Canada, skulle ut i et sent par.
Jubelen sto i taket da Boucher skvatt ut på dagens raskeste åpning, og med bare en runde igjen levde fortsatt gullhåpet. Han tangerte Hoffmann på sisterunden i alle fall i innsats, men kom seg så vidt gjennom siste ytre og endte på niende plass. På tribunen satt hans kone og skrikende barn, og Gaétan Boucher hadde gått sin siste konkurranse på toppnivå.
(Teksten er skrevet av H. Haraldsen og hentet fra «Forum for Skøytehistorie»)
Bildet øverst er hentet fra familyfuncanada.com
Kort intervju med André Hoffmann