Den nye spennende løperen denne gang var en sovjetrusser, som visstnok hadde løpt under 14 minutter på 10.000? Dette var vanskelig å tro på, og det virket ikke som om Bjørnsen trodde helt på det heller. Jeg visste jo ikke helt hvordan skøyteløp fungerte, jeg tenkte at han hadde gått en runde for lite eller at klokka hans hadde stoppet, eller kanskje han bare skrøt på seg, eller hadde Bjørnsen sagt eller lest feil?

Falk-Larssen gikk tøft ut i første par på femtusen, og holdt bra tempo hele veien inn. Mesterskapet forøvrig var preget av svak norsk innsats. Allerede på 5000 så det stygt ut for de tre øvrige, Nyland, Karlstad, og Oxholm. Den mest eksotiske løperen var en rumener, Kopacz, som utrolig nok lå på pallen både på 5000 og sammenlagt da han kom i mål, vi fikk heie på ham i stedet.

I siste par, da sola hadde begynt å gå ned, skulle denne Malkov i sving. Jammen klarte han ikke å avslutte sterkt og presse seg inn på førsteplass. Kanskje det var noe i denne fantomtiden likevel?

Hans van Helden, som var en gammel mann allerede i 84, sjokkerte med å ta seieren på 1500. Vi måtte forøvrig vente hele løpet før det ble klart at vi bare fikk en mann med på 10.000. Slik jeg husker det holdt publikum på å storme isen i protest, stikke flagg og heiaskilt opp i ansiktet på de norske løperene. Egentlig var det vel bare foreldrene mine som var fortvilet, kakao og rundstykker til tross, akkompagnert av Bjørnsens skuffelse. Ikke rart, med tanke på hvor bortskjemt jeg har skjønt man var noen år tidligere med S-ene.

Denne søndagen husker jeg faren min forlangte at vi ventet med søndagsmiddagen til Kopacz hadde kommet vel i mål med milløpet. Malkov skuffet litt. I ettertid har jeg sett resultatene fra dette stevnet, og også Bobrov hadde en særdeles god tid her. Jeg er rimelig sikker på at hans tid, 14.05, sto i Guinness Rekordbok året etter som verdensrekord.